onsdag 9. desember 2009

Have we got news for you? Jaaaa:


Dette er den jublende, helt tullete av glede-versjonen,

og her er den dryppende sentimentale:


- og så kan jubelen og gledestårene strømme!  Tre nye, friske gutter er kommet til verden i dag! 

Storebror hopper og spretter av glede.

tirsdag 1. desember 2009

Alt det gamle vi med jorden jevner


8.40 minutter ute i program 2 av NRK’s ’Showbiz' (dessverre ikke lenger tilgjengelig: desember 2009) møter vi en erfaren barnehagearbeider som danser rundt med en glad unge på armen, mens han synger Internasjonalen’ av full hals. ’Så samles vi på valen’- herlig, syntes jeg!

Akkurat som det var herlig å seile på sykkel gjennom en stuteflokk på vei til Rød leir i Stryn (1976, tror jeg), gaulende på denne sangen:



Her kommer ungdommen fra gata
hele gjengen ifra folkets hus!
av borgerskapet er vi frykta og hata,
de tåler ikke se sitt blod i rød kulør!
De er’ke mye høy i hatta’
når de hører våre skritt!
Det gir så dårlig søvn om natta,
for vi er borgerskapets røde mareritt!

De tenker for seg sjæl,
nå blir vi slått i hjæl!
Jeg synes at jeg henger i en løktapæl!

For her er det arbeiderungdommen som kommer osv.


Stutene måpte og slapp oss glatt forbi, og vi kom oss trygt fram til fagre Stryn hvor det mest voldelige var en mild og ublodig demonstrasjon av den proletære sporten boksing, innledet av en gravalvorlig historiker som jeg ikke lenger husker dekknavnet på..  Går jeg lenger bak i minnekista, husker jeg en sang som ’alle’ ungene i barneskolen skrålte på i friminuttene (midten av femtitallet, dette!)

Skolen er et slaveri,
det er alle enig i!
Lærerne de henger vi
i sytråd, sytråd, sytråd!


Og så stilte vi oss opp i pene rader, to og to, da klokka klang – og marsjerte inn i klasserommet hvor vi satt musestille under lærernes allmektige katetertukt.

Og den mest tvers igjennom snilleste og minst voldelige personen jeg kjenner, kom i sine unge dager rett ofte med denne trusselen:

Æ ska’ kaldkvæle dæ!

Jeg skal slett ikke påstå at her er full analogi med denne saken. Men den fikk disse kulturminnene til å sprette inn i tankene mine.



Og en ting vet jeg med sikkerhet: Barn (og mange voksne, med!) elsker verbal vold mot det som skremmer eller undertrykker dem! Det føles befriende. Kanskje vi skal ta inn denne i barnehagene:

Frem kamerater, frem mot krigerånden,
frem mot vold og barbari!
Slå tyranniet våpnene av hånden,
ellers blir vi aldri fri!




Leninbildet er hentet herfra, stutebildet derfra.

fredag 27. november 2009

Kvekkende effektiv oppmuntring!



Når helseproblemer tårner seg opp og truer freden i den vesle kulpen jeg har funnet ro og trygghet i – da er det godt å ha en datter som sender meg en filmsnutt som gjør meg rørt og glad, men ikke minst: den får meg til å le!  Frosketrioen som korer topper opplevelsen.

torsdag 26. november 2009

Tittanavnets opphav: Å skrekk og gru!

Fram til jeg begynte på skolen var Titta det eneste navnet jeg var kjent under, og fram til realskolen var det bare lærerne som brukte mitt egentlige navn. Da jeg som småjente spurte mor hvem som hadde funnet på dette navnet, kunne hun fortelle at det var henne, og at hun hadde det fra en koselig fortelling som hennes svenske mormor hadde lest for henne som barn. Stor var min forskrekkelse da jeg i godt voksen alder kom over Djurklous svenske folkeeventyr og der fant eventyret ”Titta Grå”. Mindre koselig enn den damen går det ikke an å forestille seg at noe levende menneske kan være:

Les mer

lørdag 14. november 2009

"Halleluja, bestemor!"


Slik lød det da jeg åpnet døra for å slippe inn barnebarnet mitt som kom på besøk i går.  Og jeg lystret, selvfølgelig.  Han smatt opp i sofaen og satt rank og stille og lyttet konsentrert.  'The Captain', som fulgte, falt slett ikke i smak.  Etter tredje omgang 'Halleluja' - da mens vi puslet med noen leker - hadde jeg fått nok, og prøvde å mobilisere til dans og litt mer munterhet med 'Dance me to the end of love'.  Men nei: 'Matheo lige isje den, Bestemor'.  Så leste vi litt, heller.



Etter en rask matbit sto 'spæla data' på ønskelisten.  Det betyr å finne godbiter på YouTube, og bestillingen var klar og uten noen alternativer: Sabeltann!



Bestemor ble rystet i både smak og behag og moral, men holdt ut et par Sabeltann-kutt, og fikk lirket inn både denne:


og denne:

til slutt.  Det gjorde godt.

Og som premie for at jeg hadde vært så medgjørlig, musikalsk, sa han sannelig 'ja' da jeg spurte om han ville tegne sjiraff!  Sist han fikk spørsmålet lød svaret slik:

 Men nå - med bestemors påholdne hånd, ble det produsert en sjiraff!

Snuten med tunga ble til da bestemorshånda glapp styringa et øyeblikk! 
Så snart jeg var blitt alene igjen, satte jeg meg til med scanning, beskjæring og publisering på One million giraffes, mens bestemorhjertet svulmet og frydet seg heftig!

(2 år er ikke korrekt - men programmet til Ola Helland godtar bare hele tall.  2 1/2 årsdagen er faktisk - i dag!)


***

onsdag 30. september 2009

Frukter fra 'Autumn leaves'


Det startet med at 'Autumn leaves' ble spilt i radioen:


og fortsatte med at navnet på opphavsmannen, Jacques Prévert brakte meg i fransk modus, slik at jeg søkte på ’feuilles’ og ’prévert’ i YouTube.  Da fikk jeg gjenhør med Yves Montand og en trivelig liten filmsnutt på kjøpet:


Prévert ga mersmak, og disse to godbitene smakte meg ekstra godt:




Den siste fikk meg til å sveipe innom tysk mellomkrigsdekadanse:


før jeg endte opp med denne:


som brakte fram minnene fra en fransk sommer for lenge siden, og gjorde meg varm og glad.

fredag 4. september 2009

Margfolket: en utfordrende godbit

”Simon er en stum gutt, skyllet på land fra et forlist skip. Joe er fosterfaren hans som drikker for mye og sørger over tapet av kone og barn. Kerewin er en utbrent kunstner som har funnet sitt tilfluktssted i et selvbygget tårn på en øde strand.


Rundt disse personene bygger forfatteren sin fortelling om forsvar og tilbaketrekning, om vold og oppløsning, og kontakt og fellesskap.” (Sitat fra forlagsomtalen).

Det denne presentasjonen av Keri Hulmes roman ’Margfolket’ ('The Bone People') ikke sier noe om, er at det er en krevende bok å lese, både språklig, romanteknisk og emosjonelt.

Språklig fordi teksten er spekket med replikker på maorienes språk, og ordforklaringene bak i boka dekker på langt nær alt.

Romanteknisk fordi fortellerperspektivet flyter sømløst fra person til person, og det kan gå en stund før det er mulig å sortere ut hvilken persons sinn en er inne i. Og da kreves det at en har lest med stor konsentrasjon, har god hukommelse, og sensitivitet for de ulike personenes indre landskap.

Emosjonelt fordi en blir overrumplet av grusomhet, etter først å ha blitt glad i de som utøver grusomheten. Her er ingen rene og ranke helter. Og heller ingen sentimentalt stakkarslige ofre.

Til gjengjeld får vi en sterk historie om kjærlighet som overlever. Alt.

Da jeg leste romanen for ca. ti år siden, leste jeg den i lange sveip – jeg ble nesten besatt, og fløt i åndløs spenning inn og ut av de tre sentrale personenes tanker og sinn.

Jeg lot meg ikke forstyrre av at jeg ikke forsto maori-språket og sluttet etter hvert å slå opp i ordforklaringene, for meningen gikk det sånn noenlunde å gripe utifra sammenhengen. Jeg nøt heller disse innslagene som poetisk musikk.

Jeg koblet helt ut å bedømme eller dømme handlingene til disse menneskene, jeg bare fulgte og følte med dem. Og ble beriket og styrket av opplevelsen.

Denne gangen har jeg lest i rykk og napp, og det var fullstendig bortkastet, som opplevelse, men nyttig for å kunne skrive denne omtalen.

Dette er ikke en bok jeg anbefaler alle å lese! Og heller ikke når som helst – en må være i mottakelig modus.

Men gi ikke opp etter første forsøk!

Som forfatteren skriver i forordet:

”For dem som er vant til én norm, kan denne boken først virke fremmed, som den første munnfull sjøpinnsvinrogn. Stå på. Det kan vise seg at det smaker herlig.”

tirsdag 1. september 2009

Politisk ståsted dengang da - og nå


"Så lenge det er liv er det håp, og så lenge det finnes undertrykking og nød vil du finne et rødt flagg", skriver Aslak Sira Myhre i en artikkel om det røde flagget i fjor vår.

Selv om jeg er en glødende tilhenger av den kommunistiske tanken, går ikke min stemme til Rødt, til tross for at de fleste av mine ungdomsår ble brukt på innsats for forløperen, AKP (m-l) og arbeidet for å få Klassekampen på beina som dagsavis:

"Lørdag formiddag var jeg med en del folk på Grünerløkka og solgte "Klassekampen".  På et par timer fikk jeg med nød og neppe solgt 3 stykker - og alle de hundrevis av mennesker som ikke kjøpte, fordelte seg i følgende kategorier: de som abonnerte/allerede hadde kjøpt (ikke mange), de som var så skadet av livet at pengene heller gikk til sprit enn til aviser (et par - tre, riktig hyggelige), de som syntes det var komisk å selge KK (en god del trakk på smilebåndet) og de som følte seg ubehagelig til mote (mange vendte blikket bort, snurpet munnen, ristet surt på hodet).

Dessuten ble jeg hektet av en dommedagsprofet som holdt en lang tale om Guds Vrede som særlig de ateistiske marxister hadde terget opp.  Dyrking av jordiske guder var nå nådd så langt at det store sammenbruddet var nær: Midt-Østen var bare en begynnelse.Etter alt dette og en middagsdiskusjon med en filosofistudent, drog jeg hjem og søkte trøst og klarhet i Maos utvalgte artikler!  Det er ikke bare, bare - men gøy inniblant!"  (Fra et brev til mine foreldre november 1973).

Les merHER

søndag 14. juni 2009

Fra "Sådan är kapitalismen" til "Bordellmammans visor"

Det ene tok det andre, i dag, og så ender det med at jeg avslører min vulgære, dobbeltmoralske, politisk-kulturelle bagasje.

Det startet i Arnes billedblogg, hvor han avslutter dagens posting med disse ordene:

Sådan er kapitalismen
 
og straks ble jeg brakt tilbake til Bergen i 1970, hvor en skjeggete medstudent agerte Fredrik ’Åkare’

Tidlig i karrieren var Åkerstrøm en skjeggete fyr!

og vi andre gaulte med på refrenget:

Sådan är kapitalismen
otack är den armes lön
De´e´dom rikas paradis, men
ingen hör en fattigs bön.

Da jeg hygget meg med gjenhøret på YouTube, registrerte jeg plutselig til høyre i synsfeltet en annen kjent strofe fra samme tidsepoke:


For oss den gangen var det altså like progressivt å gaule 'Runka meg med vita hanskar på' og feire bordellkulturen som noe frigjort og flott, som å indignert anklage kapitalismen for å presse stakkars uskyldige fattigjenter ut i prostitusjon. Det er jo det Sådan är kapitalismen handler om.

Likevel - jeg må vedgå at jeg den dag i dag blir i like strålende godt humør som den gang når jeg hører disse refrengene…

Bildet på toppen er Christian Krohgs ”Albertine”.


onsdag 8. april 2009

Natt til skjærtorsdag: Heksenes helaften

 Påsken er ikke bare en viktig tid for kristne. Natt til skjærtorsdag er det heksenes helaften. Ifølge folketroen rir blant annet danske trollkvinner nordover til Norge på sopelimer eller katter for å feste denne natten.

HEKSESPELL!
(Mel.: Kjerringa med staven)


Svartekunst og katter – sterke blikk og latter!

Kaffe, vin og heimkok – saftig biff med løk

Saus av ville drømmer – det er ingen spøk!

Svartekunst og katter – sterke blikk og latter.


Svartekunst og katter – i fra mor til datter.

Melk fra runde bryster – kraftig heksebrygg.

Sang fra dype kilder som gjør jenta trygg.

Svartekunst og katter – i fra mor til datter.


Svartekunst og katter – svære, svarte hatter.

Heksedans for månen – bli med om du tør!

Se hvor mørkemakten visner bort og dør!

Svartekunst og katter – svære, svarte hatter.


Svartekunst og katter – sterke blikk og latter!

Heksesøstre djerve fram i natten går:

Visdom, mot og vilje – samlet gjennom år.

Svartekunst og katter – sterke blikk og latter!




Denne sangen laget jeg for mange år siden til en heksefest. Noen år etterpå brukte jeg den i min datters (humanistiske) konfirmasjon, som hadde den positive, sterke, hekse-femininiteten som tema. I talen til henne streifet jeg imidlertid også innom femininitetens (for noen?) mer skremmende sider, som myten om vagina dentata. Det vakte humring og latter rundt bordet. Heldigvis.

Verdens flotteste påskeheks ble født en langfredag. I år har hun bursdag på skjærtorsdag, så denne bloggposten er tilegnet henne!




mandag 5. januar 2009

Jeg er borger av Kjartanistan!

Stavanger Aftenblad 10.06.06:

I forbindelse med dagens åpning på Hå har Slettemark performance. Egentlig hadde han håpet å være ferdig med forestillingen bygget på bukkerittet i Peer Gynt, gutterittet med Kjartan. Men den får vente til utstillingen skal videre til Ålesund i høst.Dagens opptreden heter «Gjestespill fra Kjartanistan», og ifølge kunstneren passer dette for alle, pensjonister spesielt.

Jeg var der. Og skulle se, og høre.

Vi var utendørs og dannet en stor sirkel rundt kunstneren og hans assistent. En lydsløyfe med det jeg i mitt stille sinn kalte 'sfærisk' musikk og tale hadde lenge fylt luften rundt oss.

Plutselig steg den hvitkledde, hvitmaskerte assistenten fram til meg, satte på meg en maske, og ledet meg varsomt litt hit, litt dit før hun plasserte meg på en pinnestol midt i kretsen.
Kjartan Slettemark, iført turban, og myke, lange, mangeleddete fingre, messet milde og varme ord mens han strøk meg varsomt over hodet og skuldrene. Den siste rest av uroen som fylte meg da jeg ble bragt inn i sirkelen, rant av meg.

Da han avsluttet med å erklære at jeg nå var borger av KjARTanistan, kunstens verden - gikk det varmt gjennom meg, og jeg sto etterpå og smilte bak masken mens den ene etter den andre blant publikum ble innlemmet. Til slutt sto vi alle i ring med KjARTanistanmasker på.


Min hadde fått et strøk rødmaling:
Kjartan Slettemark 1932 - 2008)

lørdag 3. januar 2009

Dumme, bløthjertede damer...


Denne vitsen fikk meg til å tenke på mormor. 

Hun var en vennlig, litt svermerisk og poetisk dame, men samtidig hadde hun strenge oppfatninger av rett og galt og sto for sine meninger. 

Under okkupasjonen var det i nabolaget et tysker-anlegg hvor det til enhver tid stod en soldat på vakt ved inngangen. Det ble vinter, og hun så disse unge guttene hutre og fryse på sine lange skift. Så hun gikk ut til dem med en skål rykende varm suppe. Naboene murret, men det prellet av på henne: 

For henne var riktignok ’tyskerne’ okkupanter og fiender, men hver enkelt soldat: et medmenneske. 

Når min mor fortalte denne historien, ble den alltid ledsaget av lett oppgitt hoderysting og et overbærende smil. Ispedd en anelse stolthet… 

torsdag 1. januar 2009

Sterkt og krystallklart erindret leseminne!

Avsnittet under her er fra en kassert bloggpost om hva jeg leste på hytta i barndommens sommerferier:

Fillelest ble ’Milly Molly Mandy’, 'Nøstet', 'Polyanna' og 'Soløye'. De handlet om prektige og snille jenter – men 'Soløye ordner opp' av Carina Widi ble stående i en særstilling. For strålende snill og flink og pen og ydmyk som hun var, grep hun likevel til slutt besluttsomt jernstekepannen og klasket den i hodet på sin voldelige stefar. Han ble satt ut av spill, men jeg tror han overlevde… Det gjorde uansett kraftig inntrykk på meg å møte på vold i en slik setting – geværsalvene og pil og bue-skytingen i Coopers bøker opplevde jeg som like lite virkelig som cowboy og indianerlek i barnehagen. Mens en full og voldelig mann i hjemmet – og en slagkraftig ungjente: det var voldsomt.

Ikke fordi jeg tvilte på at jeg i hovedsak husket riktig, men for å sjekke detaljene i historien, skaffet jeg meg boka. Og fikk hakeslepp: