”Simon er en stum gutt, skyllet på land fra et forlist skip. Joe er fosterfaren hans som drikker for mye og sørger over tapet av kone og barn. Kerewin er en utbrent kunstner som har funnet sitt tilfluktssted i et selvbygget tårn på en øde strand.
Rundt disse personene bygger forfatteren sin fortelling om forsvar og tilbaketrekning, om vold og oppløsning, og kontakt og fellesskap.” (Sitat fra forlagsomtalen).
Det denne presentasjonen av Keri Hulmes roman ’Margfolket’ ('The Bone People') ikke sier noe om, er at det er en krevende bok å lese, både språklig, romanteknisk og emosjonelt.
Språklig fordi teksten er spekket med replikker på maorienes språk, og ordforklaringene bak i boka dekker på langt nær alt.
Romanteknisk fordi fortellerperspektivet flyter sømløst fra person til person, og det kan gå en stund før det er mulig å sortere ut hvilken persons sinn en er inne i. Og da kreves det at en har lest med stor konsentrasjon, har god hukommelse, og sensitivitet for de ulike personenes indre landskap.
Emosjonelt fordi en blir overrumplet av grusomhet, etter først å ha blitt glad i de som utøver grusomheten. Her er ingen rene og ranke helter. Og heller ingen sentimentalt stakkarslige ofre.
Til gjengjeld får vi en sterk historie om kjærlighet som overlever. Alt.
Da jeg leste romanen for ca. ti år siden, leste jeg den i lange sveip – jeg ble nesten besatt, og fløt i åndløs spenning inn og ut av de tre sentrale personenes tanker og sinn.
Jeg lot meg ikke forstyrre av at jeg ikke forsto maori-språket og sluttet etter hvert å slå opp i ordforklaringene, for meningen gikk det sånn noenlunde å gripe utifra sammenhengen. Jeg nøt heller disse innslagene som poetisk musikk.
Jeg koblet helt ut å bedømme eller dømme handlingene til disse menneskene, jeg bare fulgte og følte med dem. Og ble beriket og styrket av opplevelsen.
Denne gangen har jeg lest i rykk og napp, og det var fullstendig bortkastet, som opplevelse, men nyttig for å kunne skrive denne omtalen.
Dette er ikke en bok jeg anbefaler alle å lese! Og heller ikke når som helst – en må være i mottakelig modus.
Men gi ikke opp etter første forsøk!
Som forfatteren skriver i forordet:
”For dem som er vant til én norm, kan denne boken først virke fremmed, som den første munnfull sjøpinnsvinrogn. Stå på. Det kan vise seg at det smaker herlig.”
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar