Hun var en vennlig, litt svermerisk og poetisk dame, men samtidig hadde hun strenge oppfatninger av rett og galt og sto for sine meninger.
Under okkupasjonen var det i nabolaget et tysker-anlegg hvor det til enhver tid stod en soldat på vakt ved inngangen. Det ble vinter, og hun så disse unge guttene hutre og fryse på sine lange skift. Så hun gikk ut til dem med en skål rykende varm suppe. Naboene murret, men det prellet av på henne:
For henne var riktignok ’tyskerne’ okkupanter og fiender, men hver enkelt soldat: et medmenneske.
Når min mor fortalte denne historien, ble den alltid ledsaget av lett oppgitt hoderysting og et overbærende smil. Ispedd en anelse stolthet…
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar