Sterkt og krystallklart erindret leseminne!

Avsnittet under her er fra en kassert bloggpost om hva jeg leste på hytta i barndommens sommerferier:

Fillelest ble ’Milly Molly Mandy’, 'Nøstet', 'Polyanna' og 'Soløye'. De handlet om prektige og snille jenter – men 'Soløye ordner opp' av Carina Widi ble stående i en særstilling. For strålende snill og flink og pen og ydmyk som hun var, grep hun likevel til slutt besluttsomt jernstekepannen og klasket den i hodet på sin voldelige stefar. Han ble satt ut av spill, men jeg tror han overlevde… Det gjorde uansett kraftig inntrykk på meg å møte på vold i en slik setting – geværsalvene og pil og bue-skytingen i Coopers bøker opplevde jeg som like lite virkelig som cowboy og indianerlek i barnehagen. Mens en full og voldelig mann i hjemmet – og en slagkraftig ungjente: det var voldsomt.

Ikke fordi jeg tvilte på at jeg i hovedsak husket riktig, men for å sjekke detaljene i historien, skaffet jeg meg boka. Og fikk hakeslepp:

 "Med stekepanna høyt hevet ravet mannen mot kona. Med all kraft han eide, lot han den suse mot hennes hode.  Verken Annie eller den rasende ektemannen hennes hadde lagt merke til at Anna-Lena hadde reist seg fra bordet. Uten å reagere over den faren hun utsatte seg for, løp hun fram for å vriste stekepanna fra mannen. Da Annie derfor bøyde seg unna slaget, visste hun ikke at Anna-Lena sto like bak henne. Det slaget som var tiltenkt hustruen, ramte derfor Anna-Lena, som uten en lyd sank over ende på gulvet, mens en bred stripe fra tinningen og nedover viste hvor slaget hadde rammet." (s. 36.  Anna-Lena = Soløye)

Jernstekepanna svingte Soløye altså slett ikke – men heltmodig, det var hun!

Anna-Lena overlevde så vidt, også nedstemtheten og apatien som nesten tok knekken på henne etter oppvåkningen. Og så blir hun nesten opprørsk, godseierens stedatter:

"-Jeg har bestemt meg for å utrette noe. Si meg oppriktig, mor, synes du egentlig vi gjør noe nyttig her på Stålhamra? Ja, nå regner jeg selvfølgelig ikke med far. Han kan vi holde utenfor. For han gjør jo virkelig noe som merkes. Men du og jeg? Vi lager ikke mat. Vi dekker ikke engang på bordet. Vi setter oss bare ned og spiser det andre har laget i stand. Og selv det klarer vi ikke alene. Vi har andre som passer på oss, akkurat som småunger. Vi rer ikke opp sengene våre – vi vasker ikke – vi stryker ikke, vi…
- Nei, hold opp, Anna-Lena, det er da…
- Det er da mye annet vi gjør, ikke sant, det var det du ville si? Mye som tjenerne ikke kan gjøre. For eksempel…"

Og her blir mor og datter avbrutt av den blide og snille og kloke godseieren, og vi får ikke vite noen eksempler.

Boka er sauset inn i søtladen gudelighet og overklasseveldedighet. Men Soløye selv er ikke noen ’pusekatt’ - derfor har barnet meg omdiktet historien: for hun var helt sikkert modig og handlekraftig nok til å ha svingt den stekepanna dersom den fulle ektemannen hadde gått løs på kona si med bare nevene!

Jeg har derfor satt boka inn i hylla hvor jeg samler på barnebøker jeg syns det er vel verdt å ta vare på for etterslekten!