lørdag 20. september 2008

Kurt Aust har gitt meg ”Kaos og øyeblikkets renhet”. Virkelig.

”Det hender man går seg vill – i ytre eller indre landskaper – virrer rundt som en hodeløs høne uten mål og mening.
I 1626 tar Kimber livet av faren sin, mister hodet og flykter ned i Europa og rett inn i 30-årskrigen. Han er tolv år. Unge Kimber slår seg sammen med den omreisende medicus Mester Theo, og sammen drar de fra krigsplass til krigsplass og redder folk tilbake til deres begredelige liv. Men krigen har makten og æren i all evighet og Kimber må se verden og seg selv gå i oppløsning før han får hendene i en mystisk bok. Gjennom den finner han hodet sitt igjen. Og kanskje finnes også kjærligheten der ute i verden et sted?”
  (Sitert fra vaskeseddelen)

”Blir trykket stort nok, vil dine sorger bli til diamanter”

Rolf Jacobsens ord dukket opp mens jeg slukte denne vesle romanen. For å illustrere, siterer jeg det avsnittet, nesten halvveis i boka, som markerer vendepunktet i hovedpersonen Kimbers liv:

”Kimber stirret på det Vakre med oppspilte øyne, saumfor med et vilt blikk siden til han med et skrik mistet boken og brakk seg. Det brant som en krig i kroppen, det Vakre rev og slet i tarmer og innvoller, krafset til seg tanker og nerver, hjerte og minner, alt som hadde vært, og kastet det. Underkjente livet til da. Rev og slet og forkastet alt til bare et tomt skinn stod igjen.
Skrikene til Kimber gjallet mellom de tykke murene i ruinen. Firfisler trykket seg inn i sprekker mellom klippene, og et rådyr flyktet ned i dalen, gjennom landsbyen hvor folk forskremt skottet ut i natten, mot fullmånen, og samlet seg rundt arnen.
Hele natten skrek han. Hulket, svor og ulte sine forbannelser. Til det lysnet av dag og han utmattet falt i en drømmeløs søvn.
Bare langsomt fikk skrotten atter spenn og innhold.”

(side 70).

Trenger jeg si at språket er korthogd, men rikt, suggererende, vart og poetisk? En barsk, til dels burlesk humor, dukker opp i enkelte scener. Boka er også spennende, på flere nivåer.


torsdag 11. september 2008

...ho høyrde englane syngje


"Aleine, i denne enorme leilegheita, med eit glas nektar i handa, og ho høyrde englane syngje.
Sjøl prisma i lyskrona skalv av velvære.

Cum dederit dilectus suis somnum.
Ecce haereditas Domini fili; merces fructus ventris
 

Det var spor nummer fem, og spor nummer fem må ho ha spelt om att fjorten gonger.
Og sjøl den fjortande gongen fekk det hjartet til å eksplodere i tusen bitar i ho."


Sitatet er fra side 213 i Anna Gavalda sin roman Saman er ein mindre aleine

Musikken hun hører på er denne:



Teksten er hentet fra Salme 127 i GT, men en latinkyndig venn har gitt meg en mye vakrere gjendikting:

'Herren let dei som elskar han sove den gode svevn, borna dei får er Herrens løn og livsens frukt'.

Til sammen gir dette meg en dyp glede.

Og de resterende 400 sidene ga meg flere gleder: noen dype, andre lette og flagrende - innimellom ble halsen tykk av medfølelse og sorg.  Men det er en 'feel good' bok!  Hermed er de advart som er på jakt etter å få bekreftet livets forjævlighet gjennom litteraturen: Styr unna denne!



lørdag 6. september 2008

Frosken Joakim



Frosken Joakim

I dammen bodde Joakim, en liten froskemann,
og ingen her i verden hadde det så godt som han.
Han lo og sang og kvekket, og var lykkelig og glad,
og seilte rundt i dammen på et digert liljeblad.

Joakk oakk oakkim
Joakk oakk oakkim.
Du lykkelige Joakim!
Joakk oakk oakkim
Joakk oakk oakkim.
Du glade Joakim!

Han levde som en greve, og betalte ingen skatt,
og ingen sa no’ til ham om han ranglet litt en natt.
Han hadde overhodet ingen sorger her på jord,
men blandet glad sin stemme i det muntre froskekor.

Joakk oakk oakkim…

Hver natt når solen var gått ned, og månen tittet frem,
når andre måtte skilles og ta siste bussen hjem.
Da seilte glade Joakim omkring i måneskinn,
og sang en liten kvakk kvakk kvakk for hjertevennen sin.

Joakk oakk oakkim…

Og ofte når jeg synes at tilværelsen er tom,
og ingen steder finner hva jeg gikk og drømte om.
Da ønsker jeg, jeg bare var en liten froskemann,
og seilte rundt i måneskinnet akkurat som han.

Joakk oakk oakkim…

Dette gamle sangminnet spratt opp i meg da barnebarnet grep etter en tøyfrosk fra mitt rikholdige utvalg frosker. Jeg ga meg øyeblikkelig til med å pumpe frosken opp og ned mens jeg gaulte ’Joakk oakk oakkim’ – til stor fryd for barnebarnet. I ettertid er det han som får frosken til å hoppe mens han ser oppfordrende på meg, som ikke nøler med å oppfylle forventningen om både en og flere omganger med ’Joakk oakk oakkim’. Vakkert er det ikke, men du verden så stimulerende for humøret!

mandag 1. september 2008

Bøker er ikke alt


Bibliotek har spilt en stor rolle i livet mitt, og bøker. Men noen ganger blir jeg mett og trett av begge deler. Tove Myhre sitt dikt gir ord og uttrykk til den opplevelsen. Og Sofie og Sniff kommer med en utfyllende kommentar:

Her er min Sjiraffversjon: