fredag 12. november 2010

Kretsløp på altanen


For 4 - 5 år siden nappet jeg til meg et lite rognetre, ca 10 cm høyt, som vokste i en gresstust på broen til en gammel låve i nabolaget.  Først satte jeg det i en liten terracotta-potte på altanbordet, men de siste årene har det fått en hel kasse for seg selv, og nå er det blitt et staselig tre som bærer rikelig med blader, men ingen frukt.  Til gjengjeld befrukter det jorden i nabokassen med sitt høstløv, og gir god kompostnæring til persillen og perleblomstløkene som bor der.


***

Mmmen - dæ æ jo morfaren min...?

Barnebarnet (ca. 3 1/2 år) gikk foran meg og bar på avisen han hadde hentet fra postkassen min da han stoppet forundret opp og ytret de svært så overraskende ordene.  Ikke mindre overrasket ble jeg da jeg så hvilket bilde han pekte på:


Men da jeg fant fram en 26 år gammel tegning som viser morfaren i sin ungdoms prakt, måtte jeg gi barnebarnet rett:

søndag 3. oktober 2010

Høst på Jæren


Bloggtittelen er også tittelen på tresnittet som min gymnasvenninne Geira Auestad Woitier sendte meg som erstatning for personlig fremmmøte på min 45-årsdag.  Hun brant inne med sin egen tolkning for å stille meg fritt.  De fleste elementene i bildet er  umiddelbart gjenkjennelige og 'typisk' jærske: ruskevær, steingarder, jordbruk og kirkegang.  På 60-tallet, da vi gikk på Bryne Gymnas,  var Garborgs karakteristikk av jærbuen fortsatt svært så treffende:

Det er eit sterkt, tungt folk, som grev seg gjennom livet med gruvling og slit, putlar med jordi og granskar skrifti, piner korn av aur`en og von av sine draumar, trur på skillingen og trøyster seg til Gud. (Fra 'Fred')

Men figuren sentralt i bildet er en ånd.

onsdag 1. september 2010

Speilinger


'Tema' for feiringen av min 45-årsdag (1994) var at alle gjestene jeg inviterte  - familie, venner, kolleger og myndighetspersoner (av kapasitetsgrunner avgrenset til kvinnene blant dem) - i årene opp til dette 'jubiléet' tilsammen hadde utgjort et speil for mitt så ofte splintrede selvbilde: de speilet meg hel.  Jeg ønsket å dele med dem gleden over at jeg var blitt varig helbredet (jeg trodde det, da...).

Speilbitmontasjen hadde min søster og jeg gjort klar før festen,  og  alle gjestene signerte seg inn med en gullpenn etterhvert som de ankom.  Festen var herlig, og jeg er glad for å eie dette bildet.

Allerede året etterpå ble imidlertid både jeg og min familie splintret ettertrykkelig.  Men innen det skjedde, kjøpte min daværende ektemann et bilde til meg som heter 'Miroir', og som var mitt favorittbilde blant dem min gymnasvenninne Geira stilte ut på kafé Sting i Stavanger.  Jeg er veldig glad  for å eie også dette bildet!


Men det viktigste speilet jeg eier fikk jeg i gave av en venninne jeg traff på Dale psykiatriske sommeren 1995, og som med sitt humør, sin vitalitet og sitt pågangsmot nørte min nesten sluknede livskraft.

Hun var av stor betydning for at jeg holdt ut, og for at jeg etterhvert ble handlingsdyktig slik at jeg fikk karret meg ut av bakevjen jeg befant meg i.

Etter den tid hadde vi litt kontakt til vi begge en periode ble for dårlige. Siden har kontakten vært begrenset til det årlige julekortet, og de siste årene har ingen av oss skrevet noe annet enn 'God jul og godt nytt år'.

Jeg er glad for de ordene, for da vet jeg at hun lever.

Speilet jeg fikk av henne speiler faktisk ikke meg når jeg ser i det, for hennes spill levende, varme og iherdig livstørste fjes dukker opp og fyller bevisstheten min.  Mitt digitalkamera speiler imidlertid bare seg selv:

Gave fra Astri B. til Astri U.
Speiling - som ikke må forveksles med å være ytrestyrt! - er et så viktig fenomen at det er foreviget i mytenes verden:

torsdag 5. august 2010

Krystallklare meldinger fra trusefabrikanten !


Men hvilke farer som truer treåringen når han har på seg trusene, én om gangen, om natten, mens han sover, det fortelles ikke på noen av de innsydde tøylappene...

(Ja, foreldrene er dumdristige nok til å trosse advarselen og hintet om at trusene er en treenighet som ikke bør splittes opp).

tirsdag 29. juni 2010

Sommerbilder



Gildt i Hakkebakkeskogen!(...og bittelitt skummelt)



Stolt bestemor

Stolt onkel
GOD SOMMER!

tirsdag 15. juni 2010

Slitesterke Barbara!

 
Bildet over viser den franske artisten Barbara (Monique Andrée Serf 1930 - 1997) slik hun framsto i sine glansdager på 1960-70-tallet.

Og her synger hun:


Sangen forteller om en kvinne som sovner ute i naturen og vekkes av en svart ørn.  Tegneserie-parodien (publisert i ’Pilote Annuell,’ 1972) som jeg har redigert noen utdrag fra, forteller historien som kan ha inspirert sangen. Jeg tror ikke det er så veldig viktig å forstå fransk, her…






Sommeren 1971 alternerte 'L'Aigle noir' og 'Mamy blue'  på juke-boksene i alle de kaféeene jeg og min venninne var innom på vår ferd gjennom store deler av landet.  Vi fikk begge sangene 'på hjernen', men Barbaras grep meg også dypt om hjerteroten, og gjør det fortsatt, selv om jeg klukk-ler fornøyd over parodien. 

Min 22-årsdag tilbragte jeg, febril og influensasyk, i mitt tyendekammers på loftet i Rue de la Pompe i Paris.  Men jamen frisknet jeg til da min venninne ga meg  bursdagsgaven:

torsdag 13. mai 2010

"The gold of their bodies"

And the gold of their bodies (Et l'or de leur corps) (finner ingen god norsk oversettelse)


Jeg har gjenlest Charles Gorham 'Sprengte lenker' (Orig.tit.:The gold of their bodies), som jeg første gang leste da jeg var 16 - 17 år, og som den gangen førte til en heftig 'for og imot Gauguins oppbrudd fra familien'-diskusjon med min bestevenninne.  Jeg forsvarte hans valg med nebb og klør fordi jeg ikke oppfattet det som et egentlig valg, men som en indre nødvendighet hvor alternativet ville ha vært verre for både ham selv og hans nærmeste.


Når jeg nå gjenleser boka, ser jeg at den er særdeles insisterende på nettopp den tolkningen.  Jeg er nok ikke lenger fullt så nesegrust beundrende til alle Gauguins handlinger i forhold til kone og barn, kvinner ellers og medmennesker generelt.  Men jeg tilgir ham alt.  Jeg gjør det. Håpløs som ektemann, håpløs som far, ustadig som venn, mislykket som revolusjonær, ja.  Men stor som kunstner, og med en brennende, sterk kjærlighetsevne som det ingen steder var gode nok vilkår lenge nok til å la brenne rolig og tjenlig, for ham selv og menneskene nær ham.


Omtalen  i Montreal Gazette 1955 dekker  ellers, på en mer tørr og nøktern måte, min leseropplevelse. Om det stemmer at de faktiske forhold er gjengitt korrekt, vet jeg ikke, men jeg går ut fra at de ytre hendelsene stemmer sånn noenlunde.


Hvor kommer vi fra Hva er det vi gjør Hvor skal vi?

Gauguin var katolsk oppdratt, men vokste seg ut av katolisismen og inn i et slags fritenkeri.  Men 'Den gule Kristus' bar han med seg største delen av sitt kunstnerisk produktive liv, Buddha kom til i de senere år.  Og hans engasjement mot undertrykkelse, løgn og grådighet var forankret i en grunnfast tro på at frihet, sannhet og raushet er mulig, og verdt å slåss og lide for.  Det bor en slag 'Jesus' i mange brennede sjeler, har jeg erfart - både i kunstens verden, galskapens - og i den virkelige.  



 Kristus på Oljeberget.  Jmf. selvportrettene...

 (Paul Gauguin.net,  er en herlig boltreplass for alle som elsker Gauguins kunst!)


Og her er en fin liten billed-kavalkade med en trøstende kjærlighetserklæring som musikkfølge.




onsdag 28. april 2010

Skulptur og natur i sterk samklang!

Bildet og teksten er fra en helsides ytring i dagens Jærblad fra Kirsten Opstad som har hatt en stor kunstopplevelse på Hå gamle prestegård utløst av Martin Woll Godals skulptur.  Det innfelte treet illustrerte en artikkel på sideoppslaget til venstre for Opstads ytring, og pustet liv i min store kjærlighet til rognen, eller raud'n som den heter på gammelt jærsk.  Jeg trenger ikke utdype med ord hvorfor jeg elsker den så høyt når jeg har dette bildet:

Oktober 2007, Risa på Jæren

Kirsten Opstad og hennes ektemann ga for øvrig meg og et par venninner en ganske heftig kunstopplevelse da vi besøkte deres utstilling på Hå i mars.  Jeg fotograferte noen bilder, blant annet dette:


som jeg tipper også avbilder et rognetre...