onsdag 30. september 2009

Frukter fra 'Autumn leaves'


Det startet med at 'Autumn leaves' ble spilt i radioen:


og fortsatte med at navnet på opphavsmannen, Jacques Prévert brakte meg i fransk modus, slik at jeg søkte på ’feuilles’ og ’prévert’ i YouTube.  Da fikk jeg gjenhør med Yves Montand og en trivelig liten filmsnutt på kjøpet:


Prévert ga mersmak, og disse to godbitene smakte meg ekstra godt:




Den siste fikk meg til å sveipe innom tysk mellomkrigsdekadanse:


før jeg endte opp med denne:


som brakte fram minnene fra en fransk sommer for lenge siden, og gjorde meg varm og glad.

fredag 4. september 2009

Margfolket: en utfordrende godbit

”Simon er en stum gutt, skyllet på land fra et forlist skip. Joe er fosterfaren hans som drikker for mye og sørger over tapet av kone og barn. Kerewin er en utbrent kunstner som har funnet sitt tilfluktssted i et selvbygget tårn på en øde strand.


Rundt disse personene bygger forfatteren sin fortelling om forsvar og tilbaketrekning, om vold og oppløsning, og kontakt og fellesskap.” (Sitat fra forlagsomtalen).

Det denne presentasjonen av Keri Hulmes roman ’Margfolket’ ('The Bone People') ikke sier noe om, er at det er en krevende bok å lese, både språklig, romanteknisk og emosjonelt.

Språklig fordi teksten er spekket med replikker på maorienes språk, og ordforklaringene bak i boka dekker på langt nær alt.

Romanteknisk fordi fortellerperspektivet flyter sømløst fra person til person, og det kan gå en stund før det er mulig å sortere ut hvilken persons sinn en er inne i. Og da kreves det at en har lest med stor konsentrasjon, har god hukommelse, og sensitivitet for de ulike personenes indre landskap.

Emosjonelt fordi en blir overrumplet av grusomhet, etter først å ha blitt glad i de som utøver grusomheten. Her er ingen rene og ranke helter. Og heller ingen sentimentalt stakkarslige ofre.

Til gjengjeld får vi en sterk historie om kjærlighet som overlever. Alt.

Da jeg leste romanen for ca. ti år siden, leste jeg den i lange sveip – jeg ble nesten besatt, og fløt i åndløs spenning inn og ut av de tre sentrale personenes tanker og sinn.

Jeg lot meg ikke forstyrre av at jeg ikke forsto maori-språket og sluttet etter hvert å slå opp i ordforklaringene, for meningen gikk det sånn noenlunde å gripe utifra sammenhengen. Jeg nøt heller disse innslagene som poetisk musikk.

Jeg koblet helt ut å bedømme eller dømme handlingene til disse menneskene, jeg bare fulgte og følte med dem. Og ble beriket og styrket av opplevelsen.

Denne gangen har jeg lest i rykk og napp, og det var fullstendig bortkastet, som opplevelse, men nyttig for å kunne skrive denne omtalen.

Dette er ikke en bok jeg anbefaler alle å lese! Og heller ikke når som helst – en må være i mottakelig modus.

Men gi ikke opp etter første forsøk!

Som forfatteren skriver i forordet:

”For dem som er vant til én norm, kan denne boken først virke fremmed, som den første munnfull sjøpinnsvinrogn. Stå på. Det kan vise seg at det smaker herlig.”

tirsdag 1. september 2009

Politisk ståsted dengang da - og nå


"Så lenge det er liv er det håp, og så lenge det finnes undertrykking og nød vil du finne et rødt flagg", skriver Aslak Sira Myhre i en artikkel om det røde flagget i fjor vår.

Selv om jeg er en glødende tilhenger av den kommunistiske tanken, går ikke min stemme til Rødt, til tross for at de fleste av mine ungdomsår ble brukt på innsats for forløperen, AKP (m-l) og arbeidet for å få Klassekampen på beina som dagsavis:

"Lørdag formiddag var jeg med en del folk på Grünerløkka og solgte "Klassekampen".  På et par timer fikk jeg med nød og neppe solgt 3 stykker - og alle de hundrevis av mennesker som ikke kjøpte, fordelte seg i følgende kategorier: de som abonnerte/allerede hadde kjøpt (ikke mange), de som var så skadet av livet at pengene heller gikk til sprit enn til aviser (et par - tre, riktig hyggelige), de som syntes det var komisk å selge KK (en god del trakk på smilebåndet) og de som følte seg ubehagelig til mote (mange vendte blikket bort, snurpet munnen, ristet surt på hodet).

Dessuten ble jeg hektet av en dommedagsprofet som holdt en lang tale om Guds Vrede som særlig de ateistiske marxister hadde terget opp.  Dyrking av jordiske guder var nå nådd så langt at det store sammenbruddet var nær: Midt-Østen var bare en begynnelse.Etter alt dette og en middagsdiskusjon med en filosofistudent, drog jeg hjem og søkte trøst og klarhet i Maos utvalgte artikler!  Det er ikke bare, bare - men gøy inniblant!"  (Fra et brev til mine foreldre november 1973).

Les merHER