Ordene i overskriften er Astrid Lindgrens.
Barnelegen Svend Heinild har gjort denne observasjonen:
Mange som slår sine barn er selv blitt slått som barn, og tenker: "Når ikke jeg har tatt noen skade av det, gjør nok ikke barna mine det heller."
Bertrand Russell og Oscar Wilde detroniserer foreldrene:
Den eneste grunnen til at barn skulle hedre sine foreldre mer enn foreldre sine barn, er at foreldrene er de sterkeste mens barna er små. (B.R.)
Barn starter med å elske sine foreldre. Når de blir eldre, dømmer de dem. Av og til tilgir de dem. (O.W.)
Jeg har tilgitt mine:
Til mors 75-årsdag (23.mai 1987)
Kjære mor.
”Når barna er små, elsker de sine foreldre, når de er unge hater de dem, og når de blir voksne – tilgir de dem.” *)
Denne setningen har jeg ment var en fulltreffer for å karakterisere forholdet mitt til far – men deg?
Deg har jeg da aldri opplevd hat til – deg har jeg ikke noe å tilgi!
De to siste ”fasene” passer ikke!
For det du alltid har representert er varm kjærlighet, trygghet, trøst, omsorg. Du har alltid kommet meg i møte uten noen form for press eller forventninger. Du har alltid vist en uendelighet av tålmodighet med oss alle, og utført mors- og husmorsfunksjonene dine på en storartet måte.
Men likevel opplevde jeg en sterk aggresjon – og en sterk trang til tilgivelse – rettet mot deg da jeg gjennomlevde mine infantile kriser de siste årene.
Kan det være fordi jeg selv er blitt mor, og at jeg i deg har en modell som jeg ikke kan – eller vil? – leve opp til? Og at nederlagsfølelsen når jeg ikke er tålmodig nok med ungene, og når husholdningen kommer ut av kontroll, vendes til sinne mot den som har gitt meg et uoppnåelig forbilde?
Kan det óg være at jeg har lidd under å se at du har tålt mye krenkelser og rovdrift på din omsorgsevne i årenes løp?
Ja jeg tror ungen i meg er sint fordi mor ikke tok mer igjen! Helge kan skrive under på at ingenting gjør meg mer forrykende rasende enn unnvikenhet!
Det har kostet meg mye strev å frigjøre meg fra et uoppnåelig ideal – og å finne min egen vei. Og – ikke minst – å la andre i fred med sin måte å takle livet på.
Takk mor, for din kjærlighet!
Du får min varmeste tilgivelse for at du har gitt meg en overflod av varme og erfaringer å øse av i min kamp mot kulde og mot angst.
Som avslutning skal jeg lese et dikt som Stein Mehren har skrevet om
Foreldres Kjærlighet:
Barns kjærlighet til sine foreldre
er den sterkeste, den mest kompromissløse
kjærlighet på jorden
Men den er kortvarig, Og den dør
langsomt ut, etter hvert som barna vokser til
Ja ja, Ja ja,… den gjør bare det, den dør…
Men foreldrenes kjærlighet er
en kjærlighet som aldri slukner ut, den
bare vokser og vokser, selv når foreldrene dør
fortsetter den å brenne, inne i barna, en lav
umerkelig flamme som aldri slukner
Og selv når barna dør
fortsetter den å spre seg gjennom nye slekter
som en sol som brer seg ut til de
ytterste stjerner
*)Wilde-sitat slik far lærte oss det. I sitatboken min er det slik: ”Barn starter med å elske sine foreldre. Etter en tid dømmer de dem. Av og til tilgir de dem.
Til fars 85-årsdag (20.august 1987)
Kjære far!
Til mors 75-årsdag snakket jeg om kjærligheten mellom foreldre og barn slik jeg hadde opplevd den i forhold til mor. Nå tar jeg denne anledningen til å si noe om min opplevelse av farskjærligheten.
(her er noe manuskript borte – men det inneholdt i alle fall Wilde-sitatet)
….
Men elsket jeg deg som barn?
Det gjorde jeg helt sikkert, men jeg kan ikke gjenkalle opplevelsen av denne kjærligheten!
For du uttrykte din kjærlighet ved å prøve å stimulere oss til å fatte interesse for aktiviteter som du mener er verdifulle for å leve et godt og rikt liv. Jeg kan nevne i fleng: litteratur, musikk, frisk luft og mosjon, sanking av sopp og bær, fisking: kulturverdier i vid forstand.
For meg som barn ble dette oppfattet som en rekke krav om prestasjoner, og min protest mot
dette førte ikke til noe opprør da jeg enda var barn. Derimot sperret jeg av for å tilegne meg disse ferdighetene, og har på godt og vondt tvangsmessig funnet andre aktiviteter, andre interesser.
Et unntak er litteraturen.
Kan det være fordi den i barndommen ble formidlet på ditt fang, i din varme armkrok?!
Min barndoms feiltolking av din kjærlighet har bidratt til å gi meg et kronglet livsløp så langt. Men det er heldigvis aldri for sent å utvikle seg. Jeg har for eksempel nå gitt meg selv lov til å nyte gleden over å arbeide med jorda!
At det aldri er for sent er du selv et strålende eksempel på. Foruten en utrettelig aktivitet på nye og gamle interessefelt, har du i din alderdom fått en evne til å gi og ta imot direkte varme og kjærlighet som jeg aldri før kan huske å ha opplevd.
Takk far, for din kjærlighet.
Du får min varmeste tilgivelse for å ha gitt meg en overflod av redskaper å velge i for å kunne leve godt og rikt.
Også til deg skal jeg avslutte med en poetisk tekst:
Fra ”Profeten” av Kahil Gibran
Og en kvinne som holdt et barn mot brystet, sa,
Snakk til oss om Barn.
Og han sa:
Deres barn er ikke deres barn
De er livets sønner og døtre med egne lengsler.
De kommer gjennom dere, men ikke fra dere.
Og selv om de er sammen med dere, tilhører de dere ikke.
Og dere kan gi dem deres kjærlighet, men ikke deres tanker,
For de har egne tanker.
Dere kan gi hus til deres kropper, men ikke til deres sjeler,
For deres sjeler bor i morgendagens hus, som dere ikke kan besøke, selv i deres drømmer.
Dere kan strebe etter å ligne dem, men prøv ikke å få dem til å ligne dere.
For livet går ikke bakover eller dveler ved i går.
Dere er de buer som deres barn blir skutt fra som levende piler.
Bueskytteren ser merket på evighetens sti, og han bøyer deg med sin kraft, så Hans piler skal fly langt og fort.
Vær glad over å bøyes i bueskytterens hånd.
For slik Han elsker pilene som flyr, elsker Han også den trygge buen.
Til mors og fars gullbryllupsdag, juni 1991
Først en sang:
A L’occasion des Noces d’or (1941-1991)
(Mel.: L’Internationale)
Debout! Les jeunes générationes!
Debout! Salut pour père et mère!
Leur liaison – cinquantenaire –
Dût provoquer des ovations!
Depuis la fête de leur noces
Le long le chemin travailleux.
Ils ont réussit avec force
Épouvatante de maintenir:
L’unite basale de famille
-l’amour à vaincu les chagrins-
Aujourd’hui laissons jouir
Des emotions de soulagement:
C’est une fête de joie!
Nous sommes pleins de gratitude
D’ayant le grand privilège
D’aboutir d’une source d’or exquice!
Og så ”Tale”:
Kjære mor og far!
Jeg har vært på poesi-jakt igjen. Trålet antologier om samliv og kjærlighet. Jeg var nær ved å gi opp. Jeg fant alt fra panegyriske erklæringer til fresende fortvilelse, men ingenting stemte. Før jeg til slutt stoppet opp ved Tarjei Vesaas. Han bruker vonde ord, og han bruker kjærlige ord, og i det spenningsfeltet opplevde jeg den gjenkjennelsen jeg var på jakt etter:
Bortanfor stunda
Bortanfor trettinga
Bortanfor pininga
Bortanfor harmen
Er det ikkje deg
Eg ser?
Og aldri var du finare
Mot meg
Og vakrare
(Fra ”Ver ny vår draum, 1956)
Mor 90 år!
(mel.: Kom mai du skjønne… )
Vår kjære mor, du milde:
Ditt smil så trygt og godt.
Du har gitt vern og hvile,
Og lindret i stort og i smått.
Du klarte mer enn de fleste
I hjemmet til hverdag og fest.
Og noe av det beste:
Varm latter når det trengtes mest!
Med tiden ble vi flere,
Du stilte stadig opp.
Til barnepass med mere,
Det ville jo ”aldri” ta stopp!
Og alle har vi med fryd fått nytt
Ditt store fortellertalent:
Om du nå runder de nitti - pytt!
Du glitrer fullstendig patent!
Dikt lest ved mors og fars bårer
Til far (død 30.mai 1992)
Den döde
Du älskade, när jag är död en gång
och likafullt mit minne och min sång
än några stunder leva kvar i Norden,
då hör du kanske ofta nog de orden:
"I skaldens bröst sin nyckel dikten har,
du kände honom, säg oss hur han var;
ty många rykten genom landet vandra,
förvirrande, motsägande varandra."
Då tänkar du: "Jag kände honom väl,
jag läste länge i hans öppna själ,
en rörlig själ, som gjorde själv sin plåga
och slutligt nedbrann i sin egen låga.
Ombytlig, lättrörd, barnslig, misstänksam
han svärmade igenom livet fram.
Hans ungdom såg jag ej, men mannens hjärta
förtärdes lika utav fröjd och smärta:
nu glad som gudar i Olympens sal,
nu dyster, mörk som de fördömdas kval,
en evig yngling med en evig trånad,
en from, en öppen, och likväl en grånad.
Från mången irring, som han medgav fritt,
hans hjärta hamnade till slut vid mitt.
(Av Esaias Tegnér)
Til mor (død 23. september 2003)
Om det var slik,
at nokon ropa på deg, mor -
så veit eg vel kven det var.
Om det var slik, mor,
at alle dei rare forteljingane dine
var fortalde,
Om det var slik,
at dine gode tider,
og dine gode stader
ikkje lenger var til,
Om det var slik,
at eit vondt og hjelpelaust liv
var i vente,
Om det var slik, mor,
at livet ditt trass alt
hadde vore lukkeleg og rikt,
Om det var slik, mor,
at du slett ikkje ville læra deg
å syngja klagesongar,
Om det var slik,
så var det kanskje likevel tida
for deg til å dra.
Om det var slik,
at nokon ropa på deg, mor -
så veit eg vel kven det var.
(Av Magne Drangeid)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar