Politisk ståsted dengang da - og nå

"Så lenge det er liv er det håp, og så lenge det finnes undertrykking og nød vil du finne et rødt flagg", skriver Aslak Sira Myhre i en artikkel om det røde flagget i fjor vår.

Selv om jeg er en glødende tilhenger av den kommunistiske tanken, går ikke min stemme til Rødt, til tross for at de fleste av mine ungdomsår ble brukt på innsats for forløperen, AKP (m-l) og arbeidet for å få Klassekampen på beina som dagsavis:

"Lørdag formiddag var jeg med en del folk på Grünerløkka og solgte "Klassekampen".  På et par timer fikk jeg med nød og neppe solgt 3 stykker - og alle de hundrevis av mennesker som ikke kjøpte, fordelte seg i følgende kategorier: de som abonnerte/allerede hadde kjøpt (ikke mange), de som var så skadet av livet at pengene heller gikk til sprit enn til aviser (et par - tre, riktig hyggelige), de som syntes det var komisk å selge KK (en god del trakk på smilebåndet) og de som følte seg ubehagelig til mote (mange vendte blikket bort, snurpet munnen, ristet surt på hodet).

Dessuten ble jeg hektet av en dommedagsprofet som holdt en lang tale om Guds Vrede som særlig de ateistiske marxister hadde terget opp.  Dyrking av jordiske guder var nå nådd så langt at det store sammenbruddet var nær: Midt-Østen var bare en begynnelse.Etter alt dette og en middagsdiskusjon med en filosofistudent, drog jeg hjem og søkte trøst og klarhet i Maos utvalgte artikler!  Det er ikke bare, bare - men gøy inniblant!"  (Fra et brev til mine foreldre november 1973).

Les merHER

Hav og himmel kinn mot kinn

Fra "Sådan är kapitalismen" til "Bordellmammans visor"

Det ene tok det andre, i dag, og så ender det med at jeg avslører min vulgære, dobbeltmoralske, politisk-kulturelle bagasje.

Det startet i Arnes billedblogg, hvor han avslutter dagens posting med disse ordene:

Sådan er kapitalismen

 

og straks ble jeg brakt tilbake til Bergen i 1970, hvor en skjeggete medstudent agerte Fredrik ’Åkare’

Tidlig i karrieren var Åkerstrøm en skjeggete fyr!

og vi andre gaulte med på refrenget:

Sådan är kapitalismen

otack är den armes lön

De´e´dom rikas paradis, men

ingen hör en fattigs bön.

Da jeg hygget meg med gjenhøret på YouTube, registrerte jeg plutselig til høyre i synsfeltet en annen kjent strofe fra samme tidsepoke:

For oss den gangen var det altså like progressivt å gaule 'Runka meg med vita hanskar på' og feire bordellkulturen som noe frigjort og flott, som å indignert anklage kapitalismen for å presse stakkars uskyldige fattigjenter ut i prostitusjon. Det er jo det Sådan är kapitalismen handler om.

Likevel - jeg må vedgå at jeg den dag i dag blir i like strålende godt humør som den gang når jeg hører disse refrengene…

Bildet på toppen er Christian Krohgs ”Albertine”.

Natt til skjærtorsdag: Heksenes helaften

 Påsken er ikke bare en viktig tid for kristne. Natt til skjærtorsdag er det heksenes helaften. Ifølge folketroen rir blant annet danske trollkvinner nordover til Norge på sopelimer eller katter for å feste denne natten.

HEKSESPELL!
(Mel.: Kjerringa med staven)

Svartekunst og katter – sterke blikk og latter!

Kaffe, vin og heimkok – saftig biff med løk

Saus av ville drømmer – det er ingen spøk!

Svartekunst og katter – sterke blikk og latter.


Svartekunst og katter – i fra mor til datter.

Melk fra runde bryster – kraftig heksebrygg.

Sang fra dype kilder som gjør jenta trygg.

Svartekunst og katter – i fra mor til datter.


Svartekunst og katter – svære, svarte hatter.

Heksedans for månen – bli med om du tør!

Se hvor mørkemakten visner bort og dør!

Svartekunst og katter – svære, svarte hatter.


Svartekunst og katter – sterke blikk og latter!

Heksesøstre djerve fram i natten går:

Visdom, mot og vilje – samlet gjennom år.

Svartekunst og katter – sterke blikk og latter!

Denne sangen laget jeg for mange år siden til en heksefest. Noen år etterpå brukte jeg den i min datters (humanistiske) konfirmasjon, som hadde den positive, sterke, hekse-femininiteten som tema. I talen til henne streifet jeg imidlertid også innom femininitetens (for noen?) mer skremmende sider, som myten om vagina dentata. Det vakte humring og latter rundt bordet. Heldigvis.

Verdens flotteste påskeheks ble født en langfredag. I år har hun bursdag på skjærtorsdag, så denne bloggposten er tilegnet henne!

Jeg er borger av Kjartanistan!

Stavanger Aftenblad 10.06.06:

I forbindelse med dagens åpning på Hå har Slettemark performance. Egentlig hadde han håpet å være ferdig med forestillingen bygget på bukkerittet i Peer Gynt, gutterittet med Kjartan. Men den får vente til utstillingen skal videre til Ålesund i høst.Dagens opptreden heter «Gjestespill fra Kjartanistan», og ifølge kunstneren passer dette for alle, pensjonister spesielt.

Jeg var der. Og skulle se, og høre.

Vi var utendørs og dannet en stor sirkel rundt kunstneren og hans assistent. En lydsløyfe med det jeg i mitt stille sinn kalte 'sfærisk' musikk og tale hadde lenge fylt luften rundt oss.

Plutselig steg den hvitkledde, hvitmaskerte assistenten fram til meg, satte på meg en maske, og ledet meg varsomt litt hit, litt dit før hun plasserte meg på en pinnestol midt i kretsen.
Kjartan Slettemark, iført turban, og myke, lange, mangeleddete fingre, messet milde og varme ord mens han strøk meg varsomt over hodet og skuldrene. Den siste rest av uroen som fylte meg da jeg ble bragt inn i sirkelen, rant av meg.

Da han avsluttet med å erklære at jeg nå var borger av KjARTanistan, kunstens verden - gikk det varmt gjennom meg, og jeg sto etterpå og smilte bak masken mens den ene etter den andre blant publikum ble innlemmet. Til slutt sto vi alle i ring med KjARTanistanmasker på.

Min hadde fått et strøk rødmaling:

Kjartan Slettemark 1932 - 2008)

Dumme, bløthjertede damer...

Denne vitsen fikk meg til å tenke på mormor. 

Hun var en vennlig, litt svermerisk og poetisk dame, men samtidig hadde hun strenge oppfatninger av rett og galt og sto for sine meninger. 

Under okkupasjonen var det i nabolaget et tysker-anlegg hvor det til enhver tid stod en soldat på vakt ved inngangen. Det ble vinter, og hun så disse unge guttene hutre og fryse på sine lange skift. Så hun gikk ut til dem med en skål rykende varm suppe. Naboene murret, men det prellet av på henne: 

For henne var riktignok ’tyskerne’ okkupanter og fiender, men hver enkelt soldat: et medmenneske. 

Når min mor fortalte denne historien, ble den alltid ledsaget av lett oppgitt hoderysting og et overbærende smil. Ispedd en anelse stolthet… 

Sterkt og krystallklart erindret leseminne!

Avsnittet under her er fra en kassert bloggpost om hva jeg leste på hytta i barndommens sommerferier:

Fillelest ble ’Milly Molly Mandy’, 'Nøstet', 'Polyanna' og 'Soløye'. De handlet om prektige og snille jenter – men 'Soløye ordner opp' av Carina Widi ble stående i en særstilling. For strålende snill og flink og pen og ydmyk som hun var, grep hun likevel til slutt besluttsomt jernstekepannen og klasket den i hodet på sin voldelige stefar. Han ble satt ut av spill, men jeg tror han overlevde… Det gjorde uansett kraftig inntrykk på meg å møte på vold i en slik setting – geværsalvene og pil og bue-skytingen i Coopers bøker opplevde jeg som like lite virkelig som cowboy og indianerlek i barnehagen. Mens en full og voldelig mann i hjemmet – og en slagkraftig ungjente: det var voldsomt.

Ikke fordi jeg tvilte på at jeg i hovedsak husket riktig, men for å sjekke detaljene i historien, skaffet jeg meg boka. Og fikk hakeslepp: