Jeg er borger av Kjartanistan!

Stavanger Aftenblad 10.06.06:

I forbindelse med dagens åpning på Hå har Slettemark performance. Egentlig hadde han håpet å være ferdig med forestillingen bygget på bukkerittet i Peer Gynt, gutterittet med Kjartan. Men den får vente til utstillingen skal videre til Ålesund i høst.Dagens opptreden heter «Gjestespill fra Kjartanistan», og ifølge kunstneren passer dette for alle, pensjonister spesielt.

Jeg var der. Og skulle se, og høre.

Vi var utendørs og dannet en stor sirkel rundt kunstneren og hans assistent. En lydsløyfe med det jeg i mitt stille sinn kalte 'sfærisk' musikk og tale hadde lenge fylt luften rundt oss.

Plutselig steg den hvitkledde, hvitmaskerte assistenten fram til meg, satte på meg en maske, og ledet meg varsomt litt hit, litt dit før hun plasserte meg på en pinnestol midt i kretsen.
Kjartan Slettemark, iført turban, og myke, lange, mangeleddete fingre, messet milde og varme ord mens han strøk meg varsomt over hodet og skuldrene. Den siste rest av uroen som fylte meg da jeg ble bragt inn i sirkelen, rant av meg.

Da han avsluttet med å erklære at jeg nå var borger av KjARTanistan, kunstens verden - gikk det varmt gjennom meg, og jeg sto etterpå og smilte bak masken mens den ene etter den andre blant publikum ble innlemmet. Til slutt sto vi alle i ring med KjARTanistanmasker på.

Min hadde fått et strøk rødmaling:

Kjartan Slettemark 1932 - 2008)

Dumme, bløthjertede damer...

Denne vitsen fikk meg til å tenke på mormor. 

Hun var en vennlig, litt svermerisk og poetisk dame, men samtidig hadde hun strenge oppfatninger av rett og galt og sto for sine meninger. 

Under okkupasjonen var det i nabolaget et tysker-anlegg hvor det til enhver tid stod en soldat på vakt ved inngangen. Det ble vinter, og hun så disse unge guttene hutre og fryse på sine lange skift. Så hun gikk ut til dem med en skål rykende varm suppe. Naboene murret, men det prellet av på henne: 

For henne var riktignok ’tyskerne’ okkupanter og fiender, men hver enkelt soldat: et medmenneske. 

Når min mor fortalte denne historien, ble den alltid ledsaget av lett oppgitt hoderysting og et overbærende smil. Ispedd en anelse stolthet… 

Sterkt og krystallklart erindret leseminne!

Avsnittet under her er fra en kassert bloggpost om hva jeg leste på hytta i barndommens sommerferier:

Fillelest ble ’Milly Molly Mandy’, 'Nøstet', 'Polyanna' og 'Soløye'. De handlet om prektige og snille jenter – men 'Soløye ordner opp' av Carina Widi ble stående i en særstilling. For strålende snill og flink og pen og ydmyk som hun var, grep hun likevel til slutt besluttsomt jernstekepannen og klasket den i hodet på sin voldelige stefar. Han ble satt ut av spill, men jeg tror han overlevde… Det gjorde uansett kraftig inntrykk på meg å møte på vold i en slik setting – geværsalvene og pil og bue-skytingen i Coopers bøker opplevde jeg som like lite virkelig som cowboy og indianerlek i barnehagen. Mens en full og voldelig mann i hjemmet – og en slagkraftig ungjente: det var voldsomt.

Ikke fordi jeg tvilte på at jeg i hovedsak husket riktig, men for å sjekke detaljene i historien, skaffet jeg meg boka. Og fikk hakeslepp: