Som barn visste jeg ikke at kvikksølv var giftig, og lekte derfor fascinert med kulene fra det knuste termometeret. De både delte seg lett, men smatt også lett i hverandre og ble større kuler. Og så: pirk! - da delte de seg i en mengde bitte små kuler, igjen.
Dette er kanskje en unødvendig forklaring, men jeg tenker at mange i dag ikke vet hvordan kvikksølv i fri dressur oppfører seg. (Akkurat som de ikke vet hvordan det kjennes å sykle med vind i håret).
’Ragdolls for my daughter’ av Margrethe Loe Eldega oss den gode følelsen av å være elsket barn, mens Siri Berqvamsstrikke- og hekle-kjøkken i naturlig størrelse fylte oss aldrende damer med ren, barnlig fryd. Trangen til å ta og føle på – alt – i denne installasjonen, var heftig!
”Lasarus nølte. Så sa han igjen, trevent og utydelig: "Jeg var død."
"Hør på meg, fremmede," sa Keiseren skarpt, og nå ga han uttrykk for hva han hadde gått og tenkt på: "Mitt rike er et rike for levende mennesker, mitt folk er et folk av levende og ikke døde. Du er overflødig her. Jeg vet ikke hvem du er, jeg vet ikke hva du har sett Der, men hvis du lyver så avskyr jeg dine løgner, og hvis du sier sannheten så avskyr jeg din sannhet.
I mitt hjerte kjenner jeg livets puls, i mine hender eier jeg makt, og mine stolte tanker flyr gjennom himmelrommet som ørner. Og bak meg, beskyttet av min myndighet og vernet av de lover jeg har skapt, der lever menneskene i arbeide og glede. Hører du denne livets guddommelige harmoni? Hører du krigsropet som menneskene slynger fremtiden inn i ansiktet der de utfordrer den til kamp?" Augustus strakte sine armer ærbødig ut og ropte høytidelig: "Velsignet er du, Store Guddommelige Liv!"
Men Lasarus var taus, og Keiseren fortsatte enda strengere: "Du er ikke ønsket her. Din ynkelige rest, halvveis oppett av døden! Du fyller menneskene med kval og med uvilje mot livet! Som en larve på marken gnager du på gledens frøkorn og utskiller fortvilelsens og sorgens slim.”
I oktober 2003 skrev jeg en kommentar til dette novelle-utdraget:
”Å bli reddet fra døden oppleves ikke alltid som en gave. Lasarus sprer dødskulde rundt seg og angriper med det andre menneskers livslyst. Og medmennesker har god grunn til å holde avstand til slike individer. Holde avstand til. Ikke ta avstand fra. For det er ikke valgt ondskap som gjør at en er kommet i en slik tilstand.
For meg har utallige runder med sammenbrudd og gjenoppbygging blitt opplevd som å dø og å gjenoppstå like mange ganger. Nå har jeg ingen krefter igjen, og knust tillit til både meg selv og til hjelpeapparatet lager såre sprekker som godheten renner ut av. Og så blir jeg ond, av å ha det vondt. Og redd for å smitte de gode, eller suge glede og menneskeverd ut av dem i kraft av mitt eget mørke vakuum. Derfor har jeg endt opp i isolasjon for å slippe smerten ved å påføre andre smerte.”
Det var etter et nesten fatalt selvmordsforsøk i starten av 2002 at jeg opplevde meg som en slik uønsket, gjenoppvekket Lasarus, og jeg forsto godt Augustus’ behov for å sende ham fra seg. I to år vegret jeg meg for kontakt med alle, og mest de jeg elsket høyest: Mine voksne barn. Kjærligheten til dem var forvrengt til katastrofepreget bekymring. Jeg hadde ingenting å gi dem, bortsett fra forsikringen om at jeg skulle holde ut den uutholdelige situasjonen jeg befant meg i. Til gjengjeld fikk jeg to viktige forsikringer fra dem:
”Det er i alle fall en ting du alltid har vært flink til, og det er å vise at du er glad i oss” (Min sønn)
”Bare det at jeg vet at du eksisterer, er uendelig viktig for meg” (Min datter)
Og jeg klarte møysømmelig, men ikke uten tilbakeslag, å vende blikket bort fra avgrunnen. Livs-appetitten er nå gjenopprettet. Jeg håper å beholde den til jeg er eldgammel og mett av dage.
"For hva annet er det onde enn det gode som blir pint av sin egen sult og tørst?" (Gibran)
”Det hender man går seg vill – i ytre eller indre landskaper – virrer rundt som en hodeløs høne uten mål og mening.
I 1626 tar Kimber livet av faren sin, mister hodet og flykter ned i Europa og rett inn i 30-årskrigen. Han er tolv år. Unge Kimber slår seg sammen med den omreisende medicus Mester Theo, og sammen drar de fra krigsplass til krigsplass og redder folk tilbake til deres begredelige liv. Men krigen har makten og æren i all evighet og Kimber må se verden og seg selv gå i oppløsning før han får hendene i en mystisk bok. Gjennom den finner han hodet sitt igjen. Og kanskje finnes også kjærligheten der ute i verden et sted?” (Sitert fra vaskeseddelen)
”Blir trykket stort nok, vil dine sorger bli til diamanter”
Rolf Jacobsens ord dukket opp mens jeg slukte denne vesle romanen. For å illustrere, siterer jeg det avsnittet, nesten halvveis i boka, som markerer vendepunktet i hovedpersonen Kimbers liv:
”Kimber stirret på det Vakre med oppspilte øyne, saumfor med et vilt blikk siden til han med et skrik mistet boken og brakk seg. Det brant som en krig i kroppen, det Vakre rev og slet i tarmer og innvoller, krafset til seg tanker og nerver, hjerte og minner, alt som hadde vært, og kastet det. Underkjente livet til da. Rev og slet og forkastet alt til bare et tomt skinn stod igjen.
Skrikene til Kimber gjallet mellom de tykke murene i ruinen. Firfisler trykket seg inn i sprekker mellom klippene, og et rådyr flyktet ned i dalen, gjennom landsbyen hvor folk forskremt skottet ut i natten, mot fullmånen, og samlet seg rundt arnen.
Hele natten skrek han. Hulket, svor og ulte sine forbannelser. Til det lysnet av dag og han utmattet falt i en drømmeløs søvn.
Bare langsomt fikk skrotten atter spenn og innhold.”
(side 70).
Trenger jeg si at språket er korthogd, men rikt, suggererende, vart og poetisk? En barsk, til dels burlesk humor, dukker opp i enkelte scener. Boka er også spennende, på flere nivåer.
"Aleine, i denne enorme leilegheita, med eit glas nektar i handa, og ho høyrde englane syngje.
Sjøl prisma i lyskrona skalv av velvære.
Cum dederit dilectus suis somnum.
Ecce haereditas Domini fili; merces fructus ventris
Det var spor nummer fem, og spor nummer fem må ho ha spelt om att fjorten gonger.
Og sjøl den fjortande gongen fekk det hjartet til å eksplodere i tusen bitar i ho."
Teksten er hentet fraSalme 127 i GT, men en latinkyndig venn har gitt meg en mye vakrere gjendikting:
'Herren let dei som elskar han sove den gode svevn, borna dei får er Herrens løn og livsens frukt'.
Til sammen gir dette meg en dyp glede.
Og de resterende 400 sidene ga meg flere gleder: noen dype, andre lette og flagrende - innimellom ble halsen tykk av medfølelse og sorg. Men det er en 'feel good' bok! Hermed er de advart som er på jakt etter å få bekreftet livets forjævlighet gjennom litteraturen: Styr unna denne!
I dammen bodde Joakim, en liten froskemann,
og ingen her i verden hadde det så godt som han.
Han lo og sang og kvekket, og var lykkelig og glad,
og seilte rundt i dammen på et digert liljeblad.
Joakk oakk oakkim
Joakk oakk oakkim.
Du lykkelige Joakim!
Joakk oakk oakkim
Joakk oakk oakkim.
Du glade Joakim!
Han levde som en greve, og betalte ingen skatt,
og ingen sa no’ til ham om han ranglet litt en natt.
Han hadde overhodet ingen sorger her på jord,
men blandet glad sin stemme i det muntre froskekor.
Joakk oakk oakkim…
Hver natt når solen var gått ned, og månen tittet frem,
når andre måtte skilles og ta siste bussen hjem.
Da seilte glade Joakim omkring i måneskinn,
og sang en liten kvakk kvakk kvakk for hjertevennen sin.
Joakk oakk oakkim…
Og ofte når jeg synes at tilværelsen er tom,
og ingen steder finner hva jeg gikk og drømte om.
Da ønsker jeg, jeg bare var en liten froskemann,
og seilte rundt i måneskinnet akkurat som han.
Joakk oakk oakkim…
Dette gamle sangminnet spratt opp i meg da barnebarnet grep etter en tøyfrosk fra mitt rikholdige utvalg frosker. Jeg ga meg øyeblikkelig til med å pumpe frosken opp og ned mens jeg gaulte ’Joakk oakk oakkim’ – til stor fryd for barnebarnet. I ettertid er det han som får frosken til å hoppe mens han ser oppfordrende på meg, som ikke nøler med å oppfylle forventningen om både en og flere omganger med ’Joakk oakk oakkim’. Vakkert er det ikke, men du verden så stimulerende for humøret!
Bibliotek har spilt en stor rolle i livet mitt, og bøker. Men noen ganger blir jeg mett og trett av begge deler. Tove Myhre sittdikt gir ord og uttrykk til den opplevelsen. Og Sofie og Sniff kommer med en utfyllende kommentar:
Denne uttrykksfulle steinvarden var plassert ved en rasteplass rett nord for Stapnes . Et stykke lenger sør lot vi oss friste til å snirklekjøre opp til bergknollen Haugen på Rosland for å kikke på Rosslandsguden. *
Rosslandsguden og blotekarene som står her er kopier. Originalene befinner seg på Dalane Folkemuseum, Egersund
Forskere mener det er grunn til å tro at hodet har vært knyttet til fruktbarhetskultus og guden Frøy. Streng og myndig som denne versjonen ser ut, kan den neppe ha invitert til særlig løsslupne fruktbarhetsriter! I forkant av utplasseringen var det imidlertid frykt for oppblomstring av kultusen.
’Skammelen’, eller ’Alteret’ er ekte vare, og oppå den skal i følge tradisjonen Rosslandsguden opprinnelig ha vært plassert.
Vel framme i Sogndalsstrand viste det seg at det var svært, svært stille der. Og nesten mennesketomt. Forklaringen på dette fikk vi fra eieren av det stengte Galleri Rosengren. Han var innom et ærend, og låste opp for oss, men fortalte at ’alt’ var stengt fram til skoleferien startet. I galleriet sitt hadde han for øvrig mye fin kunst, blant annet et par trykk av Chagall som jeg faktisk ikke trodde var tilgjengelig – sånn utenfor det store og tunge kunstmarkedet. Jeg ymtet mine tvil, men eieren var helt trygg på at det var ekte varer.
Vi vandret videre nedover gaten, egentlig vel tilfredse over å nyte den velholdte sørlandsidyllen i fred og ro.
Utsikten ved enden av gaten bekom oss også vel, og vi kvapp litt da vi oppdaget at vi ikke var alene der
’Alt’ var nemlig ikke stengt i Sogndalsstrand denne dagen, for utenfor Bryggegalleriets åpne dør satt batikkunstneren Marit Beate Hanebergog skinte om kapp med solen. Det ble et hyggelig møte både med kunstneren og kunsten hennes.
Utenom motiver hentet fra lokalmiljøet, hadde hun en rekke arbeider hvor hønsefugler og mer fantastiske figurer utfoldet seg. Bildet over, med de stakkars sjenerte, brune hønene som vegrer seg for å gå ut i hønsegården, fikk meg til å tenke på et bilde av Arne Bendik Sjur som heter ’Våge seg ut?’ Uttrykket til de to kunstnerne er jo mildest talt forskjellig, men tematikken er unektelig beslektet…
Jeg forelsket meg ellers i denne klukkhøna som forundret kikker ned på hva hun har prestert!
* I Stavanger Aftenblad 24.07.10. blir Theodor Dahls rapport fra en overnatting på 'blotingberget' i 1931 sitert slik:
"Når en kommer nesten opp på berget skimter en det steinmørke offeralteret gjennom trærne. Og brått stiger det frem for syner med en tung alvorsfyldt virkning på sinnet. Umiddelbart tok jeg hatten av i møtet med dette hedensk hellige, den sterke fornemmelse av eldgammel kultus som berget åpenbarte.
...
Her var Odin og Tor nær. Her gas offer for å nå til Gimles deilige saler. Her lydde norrøna-mål i den hellige akten. Nettopp her hvor jeg sitter. Her rant blodet og farget berget i offerstunden. Her ved mine føtter. Mens det glitet i brynjer og blenkte i sverd."
På den ’verdslige’ russens 17. mai-fest, Bryne 1968, ble Mary Hopkins slager:
fra samme år sunget av en skrålende gjeng...
Jeg håper på reprise på jubileumsfesten 14. juni – unisont på tvers av livssyn, og med alderens sødme som bonus!
(Oppdatering: Visst sang vi på festen! Absolutt sødmefylt, definitivt ikke skrålende, kanskje litt - nølende?)
Og ja visst sang vi, gymnasiastene på Bryne 1965 – 1968. I min klasse startet alle norsktimene med sang, det sørget ’unge Jonsbråten’ for. Mens faren, den lille, store entusiasten Magnus Jonsbråten samlet hele kullet til korøvelse en gang i uken. Blant annet jublet vi i tyroler-fryd denne slageren:
Men det var Verdis slavekor som satte de store følelsene i sving, og som for mitt vedkommende ble det første stykke klassisk musikk som jeg uforbeholdent elsket. Jeg falt for denne versjonen:
med den pussige blandingen av kostymer.
Tro om det skal tolkes som at den sosiale likheten i Norge er så stor at alle yter etter evner og får etter behov, slik at alle - og derfor ingen - er slaver? Jeg vil ikke skrive under på en slik påstand, men syns det er en fin utopi!
For å finne disse skulpturene må det for det første være tørt i været, og det må heller ikke ha vært mye nedbør i tiden forut for turen. I vått vær vil faren for ankelbrudd og det som verre er være overhengende, for det er nødvendig å hoppe fra stein til stein. Hvis det har regnet mye i forkant, vil det bli vanskelig å forsere en velvoksen bekk underveis.
Når det er fint sommervær, av den tørre varianten, er betingelsene altså optimale, og da starter turen i Madland havn, rett sør for Varhaug. Så følges Kongeveien, som her knapt er noen vei, snarere en sti langs dyrket mark. Når bekken, som ligger noen få hundre meter fra startpunktet, vel er forsert, er det på tide å søke ned i steinbeltet, og snart dukker disse vagt Henry Moore-aktige formasjonene opp.
Disse bildene er fra sommeren 2000, men skulpturene var intakte også i fjor sommer, og tåler nok det jærske klimaet enda noen år. Ja, de vil nok finnes her i mangfoldige generasjoner fremover, hvis vi velger å ikke tro på de mest dystre klimaspådommene.
Før min far ble min far, var han blant annet et halvt år leder av en Røde Kors ambulanse i Etiopia, hvor Italia bedrev krigføring i 1936. Bildet over er sakset fra boka han skrev i ettertid, og grunnen til at jeg ofte bladde meg frem til dette spesielle bildet, var at denne staute gutten var så gresselig søt der han sprader høytidelig med geværet over skulderen. Først da jeg var nesten voksen spurte jeg far om barna virkelig tok del i krigen, og da flirte han og sa at det var ham som hadde arrangert bildet, og at geværet var hans jaktvåpen.
At barn ikke deltok i krigen som soldater var så selvsagt at han ikke har avsannet påstanden i billedteksten noe sted i boka.
Så leser jeg hos Randi om barna i Uganda og får en stor klump i halsen. Jeg sier ikke mer – klikk og les og bry dere!
Oppdatering januar 2009:
Randi har lagt ned og fjernet bloggen sin, dessverre. DagbladMagasinet 2004 har en rystende reportasje med tittel"Barna som kjemper de voksnes krig"som får tjene til erstatning.
I 1975 gikk et lite, men intenst gledesfylt tog gjennom gatene i Molde. Vi sang av full hals, for siste gang – for kampen var vunnet:
Til kampen vi i sorg og vrede går.
Et samlet folk bak våre våpen står.
Når vi ser røyk fra en bombet by,
da stiger vårt hat mot sky
Vi slår tilbake!
Vi går mot seier,
vi driver USA bort fra vårt land
gjennom farer, død og brann.
Så sverg soldat med disse ord,
i våre døde helters navn,
å hevne vår forbrente jord
der fienden for fram.
Det kommer tider for oss med
da vi skal få en evig fred!
I 1978 publiserte Johanna Schwarzdette diktet – i svart ramme – i Klassekampen:
TIL VIETNAM – I SORG
Vi sydde din flagga en vår.
Ska vi nu tvingas bränna den?
Ska vi se den växa igjen, *
vänskapens stig av i går?
Ska vi tänka med vemod på
den dag du din frihet vann?
Var den bara en dröm som försvann?
Finns det inget at hoppas på?
Du ryckte vår generation
ur dess passiva välfärdsdvala.
Med handlingar såg vi dig tala,
du okuvligt tappra nation!
Fyllda av vredesmod **
såg vi dig såras och blöda.
Nu står DU med händerna röda
Nu ropar din broders blod!
Mot Pentagons övermakt
såg vi dig segrande strida.
Vi som stod vid din sida
fick vårt av hat och förakt.
Nu när det är DU som slår,
kan du komma och hämta din løn:
Nu trängs de i vänskapskön,
dina fiender av i går.
Men vi – ska vi uppge alt
och helt låta hoppet fara?
Var det gyllene drömmar bara?
Känn – det blåser verklighetskallt!
NEI! VÅRT HJÄRTAS VIETNAM FINNS KVAR!
Och DET ska vi alltid minnas:
Dess framtid kan bara vinnas,
om vi värnar den drömmen vi har!
* växa igjen: gro til
** vredesmod: harme
Dette hadde skjedd i 1978:
"Som en reaksjon mot etnisk rensing av vietnamesere i Kambodsja og grenseovertredelser utført av Røde Khmer invaderer Vietnam Kambodsja og fjerner Pol Pot fra makten. Vietnamesiske styrker blir i landet til 1989." (Wikipedia)
Men vi som hadde støttet Vietnam og Kambodsja i deres frigjøringskamp mot USA, så den gang bare brodermord og svik. Senere er norske (m-l)-ere gjort ansvarlige for å ha heiet frem Pol Pots skrekkregime. Selv om jeg nok mener våre ledende kamerater den gangen kunne ha vært mer årvåkne og kritiske, syns jeg Pål Steigan svarer riktig godt for demher.
For mitt eget vedkommende har jeg etter 1978 aldri greid å bli entusiastisk støttespiller for noen frigjøringsorganisasjoner, selv om jeg er helhjertet imot mektige aggressorer, enten det er USA med støttespillere i Irak og Afghanistan, Russland i Tsetsjenia eller Israel i Midt-Østen. I mange år gikk jeg med PLO-button og har også bidratt til å samle inn penger til bevegelsen. Og så, da Arafat døde, kavet enken hans for å slå kloa i en diger privat formue? Og hvor samlet er det palestinske folket i dag? Det afghanske? Irakerne? For ikke å snakke om Balkan – hvem er ’folk’ der? Hvem skal støttes, hvilke ledere leder godt og tjenlig?
Vi trodde ikke, vi visste at Vietnams folk var samlet og enhetlig. Så kom båtflyktningene.*
På frigjøringsdagen i 1945 vaiet portretter av Stalin langs Karl Johan. Ikke lenge etter holdt Gerhardsen sin ’Kråkerøytale’.
Hvor skjør er ikke enheten som dannes for å drive ut en felles fiende! Og hvor nødvendig er den ikke for å lykkes! Men gode fellesskap etterpå bygges ikke opp når lederne primært støtter seg på ekstern overlegen militærmakt.Som i f.eks. Irak.
Nei, det er ikke det minste vanskelig for meg å vite hva jeg er imot her i verden. Mer famlete er jeg blitt når det gjelder hva jeg er for.
Som Johanna Schwarz kan jeg imidlertid trygt si at ’mitt hjärtas Vietnam finns kvar’, og ’drømme om en annen tid’:
Så har jeg i det minste en retningsviser, om det skulle tetne seg til også her på berget.
Det var Lothianes innlegg '40 år siden My Lai'som brakte Vietnam inn i tankene mine.
I det politiske miljøet jeg tilhørte på 70-tallet var der en kraftproletær sang som hette ’Virvelstevet’ (Denne framføringen er ikke noe for musikalske esteter, men herlig for oss som har glade og sterke minner!).
Jeg tror det var i 1978 at jeg skrev litt om på sangen for å få den til å passe til 8.mars-bruk. Dette var i en bitteliten by, men vi hadde i ukesvis strevd med politiske diskusjoner og forhandlinger - ’vi’ i Kvinnefronten og ’de’ i SV – eller kanskje det var ’Brød og Roser’, og vi var kommet fram til et felles tog, felles paroler, felles møte med appeller og kultur. Og så laget jeg denne sangen med fokus på 6-timersdagen – som alle var enige om å kjempe for den gangen! – fikk den ferdig i siste liten, kopierte opp og delte ut ved starten av toget. Og det ble livlig og flott – men akk: et par av de ledende ’Brød og rosene’ gikk ut av toget i protest mot at ’m-l-erne’ hadde kuppet det – for sangen var ikke klarert i samarbeidsutvalget. Her er sangen:
KVINNESANG
LA LA LALALALA, LALALA LA LALA LA LA!
LA LA LALALALA, LALALA LA LA LA:
Som ei kaffikvern gjer du jobben din
gjerne fleir’ på si du har aldri fri
-ja, det er eit evig jag til andres velbehag
men nå må me få 6-timers arbeidsdag!
Ska’ me få det te
må me krefter gje:
-det ska’ me gjera du og eg!
LA LA osv…
Som ein virvelvind ska’ me blåsa inn
jaga vekk kver tvil – adle hovne smil!
Våres krav ska’ leggja seg på kvart eit vakent sinn:
ja me kjeme, ja me kjeme som ein virvelvind!
Det er me som går
og det er du som står –
-og vil du vera med så kom!
LA LA osv…
Kvinner kom nå med, så ska’ me visa det
at me ’kje godtek alt som dei vil ha oss te’!
Me er lei av vakre løfter, tomme ord til fest!
Det er mange gonger slik at kvinnene veit best.
Me ska’ og ver’ med,
og styra samfunnet
-det ska me gjera du og eg!
Lørdag var en vakker dag på Jæren, og jeg var så heldig å få være med Tussi (og nesten hele hennes familie) på tur til stranden.
Selv om vinteren har vært mild, har havet forsynt seg av sanddynene så de midlertidig ligner mer på klippevegger. Da jeg festet blikket mitt på en spesielt vakker vegg av sand, oppfattet Tussi det øyeblikkelig som en oppfordring om å posere, og spratt opp på en klippehylle for å oppfylle det vinket jeg ikke visste at jeg hadde gitt henne:
Og etterpå gikk jeg tett, tett inntil sandveggen for å få med meg dette:
som jeg kan ta fram når jeg trenger å ha det helt stille inne i meg.
Bildet er et av de minst angstfylte fra en utstilling Erik Greenhadde på Hå Gamle Prestegard sommeren 2001. Min venninne og jeg holdt ut i utstillingslokalet i omtrent 2 minutter, før vi vaklet ut i solskinnet, og deretter ilte opp til Tusenårsstedet over Obrestad havn hvor vi fant lindring og ro.
Likevel bar jeg med meg videre en dragning mot disse på alle måter digre maleriene, og da jeg ved et senere besøk oppdaget at det var laget en bok hvor de ble formidlet i et mer håndterbart format, pluss at den inneholdt dikt som Helge Torvundhadde skrevet, inspirert av maleriene, nølte jeg ikke med å kjøpe boka.
Spesielt ett av diktene ble av stor betydning for meg i en periode da det var vanskelig å være menneske i verden:
