Sommerbilder

Gildt i Hakkebakkeskogen!(...og bittelitt skummelt)

Stolt bestemor

Stolt onkel

GOD SOMMER!

Slitesterke Barbara!

 

Bildet over viser den franske artisten Barbara (Monique Andrée Serf 1930 - 1997) slik hun framsto i sine glansdager på 1960-70-tallet.

Og her synger hun:

Sangen forteller om en kvinne som sovner ute i naturen og vekkes av en svart ørn.  Tegneserie-parodien (publisert i ’Pilote Annuell,’ 1972) som jeg har redigert noen utdrag fra, forteller historien som kan ha inspirert sangen. Jeg tror ikke det er så veldig viktig å forstå fransk, her…

Sommeren 1971 alternerte 'L'Aigle noir' og 'Mamy blue'  på juke-boksene i alle de kaféeene jeg og min venninne var innom på vår ferd gjennom store deler av landet.  Vi fikk begge sangene 'på hjernen', men Barbaras grep meg også dypt om hjerteroten, og gjør det fortsatt, selv om jeg klukk-ler fornøyd over parodien. 

Min 22-årsdag tilbragte jeg, febril og influensasyk, i mitt tyendekammers på loftet i Rue de la Pompe i Paris.  Men jamen frisknet jeg til da min venninne ga meg  bursdagsgaven:

"The gold of their bodies"

And the gold of their bodies (Et l'or de leur corps) (finner ingen god norsk oversettelse)

Jeg har gjenlest Charles Gorham 'Sprengte lenker' (Orig.tit.:The gold of their bodies), som jeg første gang leste da jeg var 16 - 17 år, og som den gangen førte til en heftig 'for og imot Gauguins oppbrudd fra familien'-diskusjon med min bestevenninne.  Jeg forsvarte hans valg med nebb og klør fordi jeg ikke oppfattet det som et egentlig valg, men som en indre nødvendighet hvor alternativet ville ha vært verre for både ham selv og hans nærmeste.

Når jeg nå gjenleser boka, ser jeg at den er særdeles insisterende på nettopp den tolkningen.  Jeg er nok ikke lenger fullt så nesegrust beundrende til alle Gauguins handlinger i forhold til kone og barn, kvinner ellers og medmennesker generelt.  Men jeg tilgir ham alt.  Jeg gjør det. Håpløs som ektemann, håpløs som far, ustadig som venn, mislykket som revolusjonær, ja.  Men stor som kunstner, og med en brennende, sterk kjærlighetsevne som det ingen steder var gode nok vilkår lenge nok til å la brenne rolig og tjenlig, for ham selv og menneskene nær ham.

Omtalen  i Montreal Gazette 1955 dekker  ellers, på en mer tørr og nøktern måte, min leseropplevelse. Om det stemmer at de faktiske forhold er gjengitt korrekt, vet jeg ikke, men jeg går ut fra at de ytre hendelsene stemmer sånn noenlunde.

Hvor kommer vi fra Hva er det vi gjør Hvor skal vi?

Gauguin var katolsk oppdratt, men vokste seg ut av katolisismen og inn i et slags fritenkeri.  Men 'Den gule Kristus' bar han med seg største delen av sitt kunstnerisk produktive liv, Buddha kom til i de senere år.  Og hans engasjement mot undertrykkelse, løgn og grådighet var forankret i en grunnfast tro på at frihet, sannhet og raushet er mulig, og verdt å slåss og lide for.  Det bor en slag 'Jesus' i mange brennede sjeler, har jeg erfart - både i kunstens verden, galskapens - og i den virkelige.  

 Kristus på Oljeberget.  Jmf. selvportrettene...

 (Paul Gauguin.net,  er en herlig boltreplass for alle som elsker Gauguins kunst!)


Og her er en fin liten billed-kavalkade med en trøstende kjærlighetserklæring som musikkfølge.

Skulptur og natur i sterk samklang!

Bildet og teksten er fra en helsides ytring i dagens Jærblad fra Kirsten Opstad som har hatt en stor kunstopplevelse på Hå gamle prestegård utløst av Martin Woll Godals skulptur.  Det innfelte treet illustrerte en artikkel på sideoppslaget til venstre for Opstads ytring, og pustet liv i min store kjærlighet til rognen, eller raud'n som den heter på gammelt jærsk.  Jeg trenger ikke utdype med ord hvorfor jeg elsker den så høyt når jeg har dette bildet:

Oktober 2007, Risa på Jæren

Kirsten Opstad og hennes ektemann ga for øvrig meg og et par venninner en ganske heftig kunstopplevelse da vi besøkte deres utstilling på Hå i mars.  Jeg fotograferte noen bilder, blant annet dette:

som jeg tipper også avbilder et rognetre...

I dag ble jeg rammet av akutt savn

etter Tussi, som i fjor flyttet til Kristiansund, hvor hun har fått et godt, nytt hjem.  Savnet ble utløst av en Nemi-stripe:

For drygt to år siden ble nemlig Tussi nesten slukt av en diger sjefer som slet seg fra eieren, og som han ikke hadde kontroll på i fri dressur.

Utbytterik skattejakt i Varhaugsbygda

Før jeg kom dit ned, hadde jeg syklet til Lerbrekk skule for å kikke på en kunstutstilling, og på utsikten (beliggenhet like ved rv 44 med åpent utsyn til havet), pluss ta en kopp kaffe med vaffel og sjokoladekake til. Jeg kom i snakk med noen av ildsjelene som holder denne kulturskatten ved like, og en av damene fortalte at det fantes en stein i havkanten hvor noen hadde meislet inn årstallet 1941 pluss et håndavtrykk. På grunn av denne informasjonen forlenget jeg turen min og trillet ned til Kongeveien. Der er det mye stein.

Og mye vakker stein. Men jeg fant ingen med håndavtrykk og årstallet 1941.

Rett før jeg skulle til å gi opp letingen, nesten snublet jeg over denne

og var vel tilfreds med å ha funnet H.Ø.’s minne til O.M.H. i oktober 1944. Damen som informerte meg om steinen med håndtrykket, hadde forhørt seg hos riktig gamle folk ved havet, men de kjente ikke til det minnesmerket. Så da er det vel ingen som vet noe om dette, heller. Og det er greit nok, for meg. Jeg trenger ikke vite alt om alt.*

Jeg vendte deretter ryggen mot havet og fanget inn mer stein, og de vakre, grå naustene,

pluss påskeliljene som så rikelig har forvillet seg langs steingardene opp mot

den gamle kirkegården ved havet

hvor det vakreste gravstedet jeg vet om hviler i gresset i det nordvestre hjørnet.

(Republisering fra mars 2008)

* Noen har funnet ut mer, leser jeg i "Varhaugsbuen" 4/2009:

Porten til Jærens forjettede land...

...den er her, i Varhaugsbygda, ved Bratlands-gårdene.

I oppveksten min var den i Sandnes

Gjemt ligger byen, lunt mellom bakker,

innerst ved Gandsfjordens leirede strand;

er den enn liten, så er den dog vakker

:,: porten til Jærens forjettede strand :,:

Men min barndoms by er verken særlig liten eller særlig vakker, lengre, så mitt hjertes åpne port til Jærens forjettede land har flyttet til Varhaug!