Skulptur og natur i sterk samklang!

Bildet og teksten er fra en helsides ytring i dagens Jærblad fra Kirsten Opstad som har hatt en stor kunstopplevelse på Hå gamle prestegård utløst av Martin Woll Godals skulptur.  Det innfelte treet illustrerte en artikkel på sideoppslaget til venstre for Opstads ytring, og pustet liv i min store kjærlighet til rognen, eller raud'n som den heter på gammelt jærsk.  Jeg trenger ikke utdype med ord hvorfor jeg elsker den så høyt når jeg har dette bildet:

Oktober 2007, Risa på Jæren

Kirsten Opstad og hennes ektemann ga for øvrig meg og et par venninner en ganske heftig kunstopplevelse da vi besøkte deres utstilling på Hå i mars.  Jeg fotograferte noen bilder, blant annet dette:

som jeg tipper også avbilder et rognetre...

I dag ble jeg rammet av akutt savn

etter Tussi, som i fjor flyttet til Kristiansund, hvor hun har fått et godt, nytt hjem.  Savnet ble utløst av en Nemi-stripe:

For drygt to år siden ble nemlig Tussi nesten slukt av en diger sjefer som slet seg fra eieren, og som han ikke hadde kontroll på i fri dressur.

Utbytterik skattejakt i Varhaugsbygda

Før jeg kom dit ned, hadde jeg syklet til Lerbrekk skule for å kikke på en kunstutstilling, og på utsikten (beliggenhet like ved rv 44 med åpent utsyn til havet), pluss ta en kopp kaffe med vaffel og sjokoladekake til. Jeg kom i snakk med noen av ildsjelene som holder denne kulturskatten ved like, og en av damene fortalte at det fantes en stein i havkanten hvor noen hadde meislet inn årstallet 1941 pluss et håndavtrykk. På grunn av denne informasjonen forlenget jeg turen min og trillet ned til Kongeveien. Der er det mye stein.

Og mye vakker stein. Men jeg fant ingen med håndavtrykk og årstallet 1941.

Rett før jeg skulle til å gi opp letingen, nesten snublet jeg over denne

og var vel tilfreds med å ha funnet H.Ø.’s minne til O.M.H. i oktober 1944. Damen som informerte meg om steinen med håndtrykket, hadde forhørt seg hos riktig gamle folk ved havet, men de kjente ikke til det minnesmerket. Så da er det vel ingen som vet noe om dette, heller. Og det er greit nok, for meg. Jeg trenger ikke vite alt om alt.*

Jeg vendte deretter ryggen mot havet og fanget inn mer stein, og de vakre, grå naustene,

pluss påskeliljene som så rikelig har forvillet seg langs steingardene opp mot

den gamle kirkegården ved havet

hvor det vakreste gravstedet jeg vet om hviler i gresset i det nordvestre hjørnet.

(Republisering fra mars 2008)

* Noen har funnet ut mer, leser jeg i "Varhaugsbuen" 4/2009:

Porten til Jærens forjettede land...

...den er her, i Varhaugsbygda, ved Bratlands-gårdene.

I oppveksten min var den i Sandnes

Gjemt ligger byen, lunt mellom bakker,

innerst ved Gandsfjordens leirede strand;

er den enn liten, så er den dog vakker

:,: porten til Jærens forjettede strand :,:

Men min barndoms by er verken særlig liten eller særlig vakker, lengre, så mitt hjertes åpne port til Jærens forjettede land har flyttet til Varhaug!

Rikdom

Bildene har jeg hentet fra en powerpoint som datteren min har laget i anledning barnedåpen i dag.  Musikkfølget er denne:

som hjelper meg til å riktig bade i lykkelig sentimentalitet!
Ikke mindre sentimental blir jeg av at melodi og vokalstil vekker til live et musikkminne fra yngre dager:

Det nye livet begynner!

Jeg ble fylt til bristepunktet av kjærlighet, glede, håp og framtidstro da jeg ved årsskiftet fikk nyte samvær med disse fire godguttene.

Innledningen til det nye året fremsto også klar og ren og ny og solbadet.

Og plutselig bruste det fram musikk inne i hodet mitt - et mektig kor:

 Les mer

Utsikt til et godt, nytt år

Altanfrosken min er optimist!