Man kan ikke pryle noe inn i et barn, men man kan kjærtegne mye ut av det

Ordene i overskriften er Astrid Lindgrens.

Barnelegen Svend Heinild har gjort denne observasjonen:

Mange som slår sine barn er selv blitt slått som barn, og tenker:  "Når ikke jeg har tatt noen skade av det, gjør nok ikke barna mine det heller."

Bertrand Russell og Oscar Wilde detroniserer foreldrene:

Den eneste grunnen til at barn skulle hedre sine foreldre mer enn foreldre sine barn, er at foreldrene er de sterkeste mens barna er små. (B.R.)

Barn starter med å elske sine foreldre.  Når de blir eldre, dømmer de dem.  Av og til tilgir de dem.  (O.W.)

Jeg har tilgitt mine:

Have we got news for you? Jaaaa:

Dette er den jublende, helt tullete av glede-versjonen,

og her er den dryppende sentimentale:

- og så kan jubelen og gledestårene strømme!  Tre nye, friske gutter er kommet til verden i dag! 

Storebror hopper og spretter av glede.

Tittafrosken jub(i)ler(er)!

Og da er 60 år ingen høy alder for mitt vedkommende!

Alt det gamle vi med jorden jevner

8.40 minutter ute i program 2 av NRK’s ’Showbiz' (dessverre ikke lenger tilgjengelig: desember 2009) møter vi en erfaren barnehagearbeider som danser rundt med en glad unge på armen, mens han synger ’Internasjonalen’ av full hals. ’Så samles vi på valen’- herlig, syntes jeg!

Akkurat som det var herlig å seile på sykkel gjennom en stuteflokk på vei til Rød leir i Stryn (1976, tror jeg), gaulende på denne sangen:

Her kommer ungdommen fra gata
hele gjengen ifra folkets hus!
av borgerskapet er vi frykta og hata,
de tåler ikke se sitt blod i rød kulør!
De er’ke mye høy i hatta’
når de hører våre skritt!
Det gir så dårlig søvn om natta,
for vi er borgerskapets røde mareritt!

De tenker for seg sjæl,
nå blir vi slått i hjæl!
Jeg synes at jeg henger i en løktapæl!

For her er det arbeiderungdommen som kommer osv.

Stutene måpte og slapp oss glatt forbi, og vi kom oss trygt fram til fagre Stryn hvor det mest voldelige var en mild og ublodig demonstrasjon av den proletære sporten boksing, innledet av en gravalvorlig historiker som jeg ikke lenger husker dekknavnet på..  Går jeg lenger bak i minnekista, husker jeg en sang som ’alle’ ungene i barneskolen skrålte på i friminuttene (midten av femtitallet, dette!)

Skolen er et slaveri,
det er alle enig i!
Lærerne de henger vi
i sytråd, sytråd, sytråd!

Og så stilte vi oss opp i pene rader, to og to, da klokka klang – og marsjerte inn i klasserommet hvor vi satt musestille under lærernes allmektige katetertukt.

Og den mest tvers igjennom snilleste og minst voldelige personen jeg kjenner, kom i sine unge dager rett ofte med denne trusselen:

Æ ska’ kaldkvæle dæ!

Jeg skal slett ikke påstå at her er full analogi med denne saken. Men den fikk disse kulturminnene til å sprette inn i tankene mine.

Og en ting vet jeg med sikkerhet: Barn (og mange voksne, med!) elsker verbal vold mot det som skremmer eller undertrykker dem! Det føles befriende. Kanskje vi skal ta inn denne i barnehagene:

Frem kamerater, frem mot krigerånden,
frem mot vold og barbari!
Slå tyranniet våpnene av hånden,
ellers blir vi aldri fri!

Leninbildet er hentet herfra, stutebildet derfra.