I 1626 tar Kimber livet av faren sin, mister hodet og flykter ned i Europa og rett inn i 30-årskrigen. Han er tolv år. Unge Kimber slår seg sammen med den omreisende medicus Mester Theo, og sammen drar de fra krigsplass til krigsplass og redder folk tilbake til deres begredelige liv. Men krigen har makten og æren i all evighet og Kimber må se verden og seg selv gå i oppløsning før han får hendene i en mystisk bok. Gjennom den finner han hodet sitt igjen. Og kanskje finnes også kjærligheten der ute i verden et sted?” (Sitert fra vaskeseddelen)
”Blir trykket stort nok, vil dine sorger bli til diamanter”
Rolf Jacobsens ord dukket opp mens jeg slukte denne vesle romanen. For å illustrere, siterer jeg det avsnittet, nesten halvveis i boka, som markerer vendepunktet i hovedpersonen Kimbers liv:
”Kimber stirret på det Vakre med oppspilte øyne, saumfor med et vilt blikk siden til han med et skrik mistet boken og brakk seg. Det brant som en krig i kroppen, det Vakre rev og slet i tarmer og innvoller, krafset til seg tanker og nerver, hjerte og minner, alt som hadde vært, og kastet det. Underkjente livet til da. Rev og slet og forkastet alt til bare et tomt skinn stod igjen.
Skrikene til Kimber gjallet mellom de tykke murene i ruinen. Firfisler trykket seg inn i sprekker mellom klippene, og et rådyr flyktet ned i dalen, gjennom landsbyen hvor folk forskremt skottet ut i natten, mot fullmånen, og samlet seg rundt arnen.
Hele natten skrek han. Hulket, svor og ulte sine forbannelser. Til det lysnet av dag og han utmattet falt i en drømmeløs søvn.
Bare langsomt fikk skrotten atter spenn og innhold.”
(side 70).
Trenger jeg si at språket er korthogd, men rikt, suggererende, vart og poetisk? En barsk, til dels burlesk humor, dukker opp i enkelte scener. Boka er også spennende, på flere nivåer.