mandag 16. juni 2008

Severdigheter på tur til Sogndalsstrand


Denne uttrykksfulle steinvarden var plassert ved en rasteplass rett nord for Stapnes .
 

Et stykke lenger sør lot vi oss friste til å snirklekjøre opp til bergknollen Haugen på Rosland for å kikke på Rosslandsguden. *


Rosslandsguden og blotekarene som står her er kopier. Originalene befinner seg på Dalane Folkemuseum, Egersund

Forskere mener det er grunn til å tro at hodet har vært knyttet til fruktbarhetskultus og guden Frøy. Streng og myndig som denne versjonen ser ut, kan den neppe ha invitert til særlig løsslupne fruktbarhetsriter! I forkant av utplasseringen var det imidlertid frykt for oppblomstring av kultusen.


’Skammelen’, eller ’Alteret’ er ekte vare, og oppå den skal i følge tradisjonen Rosslandsguden opprinnelig ha vært plassert.

Vel framme i Sogndalsstrand viste det seg at det var svært, svært stille der. Og nesten mennesketomt. Forklaringen på dette fikk vi fra eieren av det stengte Galleri Rosengren. Han var innom et ærend, og låste opp for oss, men fortalte at ’alt’ var stengt fram til skoleferien startet. I galleriet sitt hadde han for øvrig mye fin kunst, blant annet et par trykk av Chagall som jeg faktisk ikke trodde var tilgjengelig – sånn utenfor det store og tunge kunstmarkedet. Jeg ymtet mine tvil, men eieren var helt trygg på at det var ekte varer.



Vi vandret videre nedover gaten, egentlig vel tilfredse over å nyte den velholdte sørlandsidyllen i fred og ro.

Utsikten ved enden av gaten bekom oss også vel, og vi kvapp litt da vi oppdaget at vi ikke var alene der

’Alt’ var nemlig ikke stengt i Sogndalsstrand denne dagen, for utenfor Bryggegalleriets åpne dør satt batikkunstneren Marit Beate Haneberg og skinte om kapp med solen. Det ble et hyggelig møte både med kunstneren og kunsten hennes.

Utenom motiver hentet fra lokalmiljøet, hadde hun en rekke arbeider hvor hønsefugler og mer fantastiske figurer utfoldet seg. Bildet over, med de stakkars sjenerte, brune hønene som vegrer seg for å gå ut i hønsegården, fikk meg til å tenke på et bilde av Arne Bendik Sjur som heter ’Våge seg ut?’ Uttrykket til de to kunstnerne er jo mildest talt forskjellig, men tematikken er unektelig beslektet…


Jeg forelsket meg ellers i denne klukkhøna som forundret kikker ned på hva hun har prestert!




* I Stavanger Aftenblad 24.07.10. blir Theodor Dahls rapport fra en overnatting på 'blotingberget' i 1931 sitert slik:

"Når en kommer nesten opp på berget skimter en det steinmørke offeralteret gjennom trærne.  Og brått stiger det frem for syner med en tung alvorsfyldt virkning på sinnet.  Umiddelbart tok jeg hatten av i møtet med dette hedensk hellige, den sterke fornemmelse av eldgammel kultus som berget åpenbarte.
 ...
Her var Odin og Tor nær.  Her gas offer for å nå til Gimles deilige saler.  Her lydde norrøna-mål i den hellige akten.  Nettopp her hvor jeg sitter.  Her rant blodet og farget berget i offerstunden.  Her ved mine føtter.  Mens det glitet i brynjer og blenkte i sverd." 



søndag 15. juni 2008

Etter festen, med smil om munnen



TA VARE
på vennene, ta VARE

på vennligheten, vis gjerne

litt selv om du kan, dagen er blå

og dagen er grønn, dagen er

hvit - det er ikke annet

enn livet det her, vi er alle borte - nå

eller om litt, take it easy menneske

but take it, det er ikke

annet enn virkelighet

vet du, snart er 101 inne snart

er 101 ute - jeg sier:

vennlighet varer lenger; ta VARE

på vennligheten, ta VARE

på vennene - HEI HEI!ta nå

vare på hverandre.

(Jan Erik Vold)

 
Ja, lenge leve vennligheten!

onsdag 28. mai 2008

Those were the days...

På den ’verdslige’ russens 17. mai-fest, Bryne 1968, ble Mary Hopkins slager:


fra samme år sunget av en skrålende gjeng...
Jeg håper på reprise på jubileumsfesten 14. juni – unisont på tvers av livssyn, og med alderens sødme som bonus!

(Oppdatering: Visst sang vi på festen!  Absolutt sødmefylt, definitivt ikke skrålende, kanskje litt - nølende?) 

Syng kun i din ungdoms vår...



Syng kun i din ungdoms vår
I den lyse sommer
Sangens vell fra hjertet går
Og til hjertet kommer
Engang dine ungdoms kvad
Vil når høsten kommer glad
Tone deg i møte

Håret gråner, sangens elv
Flyter mere stille
Rinner før du vet det selv
Ut i minnets kilde
Søtt er da hvert ungdoms kvad
Som en røst vemodig glad
I de tause lunde

Og ja visst sang vi, gymnasiastene på Bryne 1965 – 1968. I min klasse startet alle norsktimene med sang, det sørget ’unge Jonsbråten’ for. Mens faren, den lille, store entusiasten Magnus Jonsbråten samlet hele kullet til korøvelse en gang i uken. Blant annet jublet vi i tyroler-fryd denne slageren:



Men det var Verdis slavekor som satte de store følelsene i sving, og som for mitt vedkommende ble det første stykke klassisk musikk som jeg uforbeholdent elsket. Jeg falt for denne versjonen:


med den pussige blandingen av kostymer.

Tro om det skal tolkes som at den sosiale likheten i Norge er så stor at alle yter etter evner og får etter behov, slik at alle - og derfor ingen - er slaver? Jeg vil ikke skrive under på en slik påstand, men syns det er en fin utopi!

lørdag 3. mai 2008

Fra naturens skulpturpark


For å finne disse skulpturene må det for det første være tørt i været, og det må heller ikke ha vært mye nedbør i tiden forut for turen. I vått vær vil faren for ankelbrudd og det som verre er være overhengende, for det er nødvendig å hoppe fra stein til stein. Hvis det har regnet mye i forkant, vil det bli vanskelig å forsere en velvoksen bekk underveis.
Når det er fint sommervær, av den tørre varianten, er betingelsene altså optimale, og da starter turen i Madland havn, rett sør for Varhaug. Så følges Kongeveien, som her knapt er noen vei, snarere en sti langs dyrket mark. Når bekken, som ligger noen få hundre meter fra startpunktet, vel er forsert, er det på tide å søke ned i steinbeltet, og snart dukker disse vagt Henry Moore-aktige formasjonene opp.

Disse bildene er fra sommeren 2000, men skulpturene var intakte også i fjor sommer, og tåler nok det jærske klimaet enda noen år. Ja, de vil nok finnes her i mangfoldige generasjoner fremover, hvis vi velger å ikke tro på de mest dystre klimaspådommene.

onsdag 23. april 2008

Etiopia 1936, Uganda 2008


Før min far ble min far, var han blant annet et halvt år leder av en Røde Kors ambulanse i Etiopia, hvor Italia bedrev krigføring i 1936. Bildet over er sakset fra boka han skrev i ettertid, og grunnen til at jeg ofte bladde meg frem til dette spesielle bildet, var at denne staute gutten var så gresselig søt der han sprader høytidelig med geværet over skulderen. Først da jeg var nesten voksen spurte jeg far om barna virkelig tok del i krigen, og da flirte han og sa at det var ham som hadde arrangert bildet, og at geværet var hans jaktvåpen.

At barn ikke deltok i krigen som soldater var så selvsagt at han ikke har avsannet påstanden i billedteksten noe sted i boka.

Så leser jeg hos Randi om barna i Uganda og får en stor klump i halsen. Jeg sier ikke mer – klikk og les og bry dere!

Oppdatering januar 2009:

Randi har lagt ned og fjernet bloggen sin, dessverre. DagbladMagasinet 2004 har en rystende reportasje med tittel "Barna som kjemper de voksnes krig" som får tjene til erstatning.

fredag 21. mars 2008

Fra Vietnam til Irak


I 1975 gikk et lite, men intenst gledesfylt tog gjennom gatene i Molde. Vi sang av full hals, for siste gang – for kampen var vunnet:


Til kampen vi i sorg og vrede går. 
Et samlet folk bak våre våpen står. 
Når vi ser røyk fra en bombet by, 
da stiger vårt hat mot sky   

Vi slår tilbake!   
Vi går mot seier,   
vi driver USA bort fra vårt land 
gjennom farer, død og brann.   

Så sverg soldat med disse ord, 
i våre døde helters navn, 
å hevne vår forbrente jord 
der fienden for fram. 

Det kommer tider for oss med 
da vi skal få en evig fred! 

I 1978 publiserte Johanna Schwarz dette diktet – i svart ramme – i Klassekampen: 

TIL VIETNAM – I SORG
 
Vi sydde din flagga en vår. 
Ska vi nu tvingas bränna den? 
Ska vi se den växa igjen, * 
vänskapens stig av i går? 
Ska vi tänka med vemod på 
den dag du din frihet vann? 
Var den bara en dröm som försvann? 
Finns det inget at hoppas på?

Du ryckte vår generation 
ur dess passiva välfärdsdvala. 
Med handlingar såg vi dig tala, 
du okuvligt tappra nation! 
Fyllda av vredesmod ** 
såg vi dig såras och blöda. 
Nu står DU med händerna röda 
Nu ropar din broders blod!   

Mot Pentagons övermakt 
såg vi dig segrande strida. 
Vi som stod vid din sida 
fick vårt av hat och förakt. 
Nu när det är DU som slår, 
kan du komma och hämta din løn: 
Nu trängs de i vänskapskön, 
dina fiender av i går. 

Men vi – ska vi uppge alt 
och helt låta hoppet fara? 
Var det gyllene drömmar bara? 
Känn – det blåser verklighetskallt!   

NEI! VÅRT HJÄRTAS VIETNAM FINNS KVAR! 
Och DET ska vi alltid minnas: 
Dess framtid kan bara vinnas, 
om vi värnar den drömmen vi har! 

* växa igjen: gro til 
** vredesmod: harme 

Dette hadde skjedd i 1978:

"Som en reaksjon mot etnisk rensing av vietnamesere i Kambodsja og grenseovertredelser utført av Røde Khmer invaderer Vietnam Kambodsja og fjerner Pol Pot fra makten. Vietnamesiske styrker blir i landet til 1989." (Wikipedia)

Men vi som hadde støttet Vietnam og Kambodsja i deres frigjøringskamp mot USA, så den gang bare brodermord og svik. Senere er norske (m-l)-ere gjort ansvarlige for å ha heiet frem Pol Pots skrekkregime. Selv om jeg nok mener våre ledende kamerater den gangen kunne ha vært mer årvåkne og kritiske, syns jeg Pål Steigan svarer riktig godt for dem her. 

For mitt eget vedkommende har jeg etter 1978 aldri greid å bli entusiastisk støttespiller for noen frigjøringsorganisasjoner, selv om jeg er helhjertet imot mektige aggressorer, enten det er USA med støttespillere i Irak og Afghanistan, Russland i Tsetsjenia eller Israel i Midt-Østen. I mange år gikk jeg med PLO-button og har også bidratt til å samle inn penger til bevegelsen. Og så, da Arafat døde, kavet enken hans for å slå kloa i en diger privat formue? Og hvor samlet er det palestinske folket i dag? Det afghanske? Irakerne? For ikke å snakke om Balkan – hvem er ’folk’ der? Hvem skal støttes, hvilke ledere leder godt og tjenlig?

Vi trodde ikke, vi visste at Vietnams folk var samlet og enhetlig. Så kom båtflyktningene. *

På frigjøringsdagen i 1945 vaiet portretter av Stalin langs Karl Johan. Ikke lenge etter holdt Gerhardsen sin Kråkerøytale’. 

Hvor skjør er ikke enheten som dannes for å drive ut en felles fiende! Og hvor nødvendig er den ikke for å lykkes! Men gode fellesskap etterpå bygges ikke opp når lederne primært støtter seg på ekstern overlegen militærmakt. Som i f.eks. Irak.

Nei, det er ikke det minste vanskelig for meg å vite hva jeg er imot her i verden. Mer famlete er jeg blitt når det gjelder hva jeg er for.  

Som Johanna Schwarz kan jeg imidlertid trygt si at ’mitt hjärtas Vietnam finns kvar’, og ’drømme om en annen tid’:



Så har jeg i det minste en retningsviser, om det skulle tetne seg til også her på berget.

Det var Lothianes innlegg '40 år siden My Lai' som brakte Vietnam inn i tankene mine. 

*En båtflykning blogger om Vietnamkrigen HER