På den ’verdslige’ russens 17. mai-fest, Bryne 1968, ble Mary Hopkins slager:
fra samme år sunget av en skrålende gjeng...
Jeg håper på reprise på jubileumsfesten 14. juni – unisont på tvers av livssyn, og med alderens sødme som bonus!
(Oppdatering: Visst sang vi på festen! Absolutt sødmefylt, definitivt ikke skrålende, kanskje litt - nølende?)
Og ja visst sang vi, gymnasiastene på Bryne 1965 – 1968. I min klasse startet alle norsktimene med sang, det sørget ’unge Jonsbråten’ for. Mens faren, den lille, store entusiasten Magnus Jonsbråten samlet hele kullet til korøvelse en gang i uken. Blant annet jublet vi i tyroler-fryd denne slageren:
Men det var Verdis slavekor som satte de store følelsene i sving, og som for mitt vedkommende ble det første stykke klassisk musikk som jeg uforbeholdent elsket. Jeg falt for denne versjonen:
med den pussige blandingen av kostymer.
Tro om det skal tolkes som at den sosiale likheten i Norge er så stor at alle yter etter evner og får etter behov, slik at alle - og derfor ingen - er slaver? Jeg vil ikke skrive under på en slik påstand, men syns det er en fin utopi!
For å finne disse skulpturene må det for det første være tørt i været, og det må heller ikke ha vært mye nedbør i tiden forut for turen. I vått vær vil faren for ankelbrudd og det som verre er være overhengende, for det er nødvendig å hoppe fra stein til stein. Hvis det har regnet mye i forkant, vil det bli vanskelig å forsere en velvoksen bekk underveis.
Når det er fint sommervær, av den tørre varianten, er betingelsene altså optimale, og da starter turen i Madland havn, rett sør for Varhaug. Så følges Kongeveien, som her knapt er noen vei, snarere en sti langs dyrket mark. Når bekken, som ligger noen få hundre meter fra startpunktet, vel er forsert, er det på tide å søke ned i steinbeltet, og snart dukker disse vagt Henry Moore-aktige formasjonene opp.
Disse bildene er fra sommeren 2000, men skulpturene var intakte også i fjor sommer, og tåler nok det jærske klimaet enda noen år. Ja, de vil nok finnes her i mangfoldige generasjoner fremover, hvis vi velger å ikke tro på de mest dystre klimaspådommene.
Før min far ble min far, var han blant annet et halvt år leder av en Røde Kors ambulanse i Etiopia, hvor Italia bedrev krigføring i 1936. Bildet over er sakset fra boka han skrev i ettertid, og grunnen til at jeg ofte bladde meg frem til dette spesielle bildet, var at denne staute gutten var så gresselig søt der han sprader høytidelig med geværet over skulderen. Først da jeg var nesten voksen spurte jeg far om barna virkelig tok del i krigen, og da flirte han og sa at det var ham som hadde arrangert bildet, og at geværet var hans jaktvåpen.
At barn ikke deltok i krigen som soldater var så selvsagt at han ikke har avsannet påstanden i billedteksten noe sted i boka.
Så leser jeg hos Randi om barna i Uganda og får en stor klump i halsen. Jeg sier ikke mer – klikk og les og bry dere!
Oppdatering januar 2009:
Randi har lagt ned og fjernet bloggen sin, dessverre. DagbladMagasinet 2004 har en rystende reportasje med tittel"Barna som kjemper de voksnes krig"som får tjene til erstatning.
I 1975 gikk et lite, men intenst gledesfylt tog gjennom gatene i Molde. Vi sang av full hals, for siste gang – for kampen var vunnet:
Til kampen vi i sorg og vrede går.
Et samlet folk bak våre våpen står.
Når vi ser røyk fra en bombet by,
da stiger vårt hat mot sky
Vi slår tilbake!
Vi går mot seier,
vi driver USA bort fra vårt land
gjennom farer, død og brann.
Så sverg soldat med disse ord,
i våre døde helters navn,
å hevne vår forbrente jord
der fienden for fram.
Det kommer tider for oss med
da vi skal få en evig fred!
I 1978 publiserte Johanna Schwarzdette diktet – i svart ramme – i Klassekampen:
TIL VIETNAM – I SORG
Vi sydde din flagga en vår.
Ska vi nu tvingas bränna den?
Ska vi se den växa igjen, *
vänskapens stig av i går?
Ska vi tänka med vemod på
den dag du din frihet vann?
Var den bara en dröm som försvann?
Finns det inget at hoppas på?
Du ryckte vår generation
ur dess passiva välfärdsdvala.
Med handlingar såg vi dig tala,
du okuvligt tappra nation!
Fyllda av vredesmod **
såg vi dig såras och blöda.
Nu står DU med händerna röda
Nu ropar din broders blod!
Mot Pentagons övermakt
såg vi dig segrande strida.
Vi som stod vid din sida
fick vårt av hat och förakt.
Nu när det är DU som slår,
kan du komma och hämta din løn:
Nu trängs de i vänskapskön,
dina fiender av i går.
Men vi – ska vi uppge alt
och helt låta hoppet fara?
Var det gyllene drömmar bara?
Känn – det blåser verklighetskallt!
NEI! VÅRT HJÄRTAS VIETNAM FINNS KVAR!
Och DET ska vi alltid minnas:
Dess framtid kan bara vinnas,
om vi värnar den drömmen vi har!
* växa igjen: gro til
** vredesmod: harme
Dette hadde skjedd i 1978:
"Som en reaksjon mot etnisk rensing av vietnamesere i Kambodsja og grenseovertredelser utført av Røde Khmer invaderer Vietnam Kambodsja og fjerner Pol Pot fra makten. Vietnamesiske styrker blir i landet til 1989." (Wikipedia)
Men vi som hadde støttet Vietnam og Kambodsja i deres frigjøringskamp mot USA, så den gang bare brodermord og svik. Senere er norske (m-l)-ere gjort ansvarlige for å ha heiet frem Pol Pots skrekkregime. Selv om jeg nok mener våre ledende kamerater den gangen kunne ha vært mer årvåkne og kritiske, syns jeg Pål Steigan svarer riktig godt for demher.
For mitt eget vedkommende har jeg etter 1978 aldri greid å bli entusiastisk støttespiller for noen frigjøringsorganisasjoner, selv om jeg er helhjertet imot mektige aggressorer, enten det er USA med støttespillere i Irak og Afghanistan, Russland i Tsetsjenia eller Israel i Midt-Østen. I mange år gikk jeg med PLO-button og har også bidratt til å samle inn penger til bevegelsen. Og så, da Arafat døde, kavet enken hans for å slå kloa i en diger privat formue? Og hvor samlet er det palestinske folket i dag? Det afghanske? Irakerne? For ikke å snakke om Balkan – hvem er ’folk’ der? Hvem skal støttes, hvilke ledere leder godt og tjenlig?
Vi trodde ikke, vi visste at Vietnams folk var samlet og enhetlig. Så kom båtflyktningene.*
På frigjøringsdagen i 1945 vaiet portretter av Stalin langs Karl Johan. Ikke lenge etter holdt Gerhardsen sin ’Kråkerøytale’.
Hvor skjør er ikke enheten som dannes for å drive ut en felles fiende! Og hvor nødvendig er den ikke for å lykkes! Men gode fellesskap etterpå bygges ikke opp når lederne primært støtter seg på ekstern overlegen militærmakt.Som i f.eks. Irak.
Nei, det er ikke det minste vanskelig for meg å vite hva jeg er imot her i verden. Mer famlete er jeg blitt når det gjelder hva jeg er for.
Som Johanna Schwarz kan jeg imidlertid trygt si at ’mitt hjärtas Vietnam finns kvar’, og ’drømme om en annen tid’:
Så har jeg i det minste en retningsviser, om det skulle tetne seg til også her på berget.
Det var Lothianes innlegg '40 år siden My Lai'som brakte Vietnam inn i tankene mine.
I det politiske miljøet jeg tilhørte på 70-tallet var der en kraftproletær sang som hette ’Virvelstevet’ (Denne framføringen er ikke noe for musikalske esteter, men herlig for oss som har glade og sterke minner!).
Jeg tror det var i 1978 at jeg skrev litt om på sangen for å få den til å passe til 8.mars-bruk. Dette var i en bitteliten by, men vi hadde i ukesvis strevd med politiske diskusjoner og forhandlinger - ’vi’ i Kvinnefronten og ’de’ i SV – eller kanskje det var ’Brød og Roser’, og vi var kommet fram til et felles tog, felles paroler, felles møte med appeller og kultur. Og så laget jeg denne sangen med fokus på 6-timersdagen – som alle var enige om å kjempe for den gangen! – fikk den ferdig i siste liten, kopierte opp og delte ut ved starten av toget. Og det ble livlig og flott – men akk: et par av de ledende ’Brød og rosene’ gikk ut av toget i protest mot at ’m-l-erne’ hadde kuppet det – for sangen var ikke klarert i samarbeidsutvalget. Her er sangen:
KVINNESANG
LA LA LALALALA, LALALA LA LALA LA LA!
LA LA LALALALA, LALALA LA LA LA:
Som ei kaffikvern gjer du jobben din
gjerne fleir’ på si du har aldri fri
-ja, det er eit evig jag til andres velbehag
men nå må me få 6-timers arbeidsdag!
Ska’ me få det te
må me krefter gje:
-det ska’ me gjera du og eg!
LA LA osv…
Som ein virvelvind ska’ me blåsa inn
jaga vekk kver tvil – adle hovne smil!
Våres krav ska’ leggja seg på kvart eit vakent sinn:
ja me kjeme, ja me kjeme som ein virvelvind!
Det er me som går
og det er du som står –
-og vil du vera med så kom!
LA LA osv…
Kvinner kom nå med, så ska’ me visa det
at me ’kje godtek alt som dei vil ha oss te’!
Me er lei av vakre løfter, tomme ord til fest!
Det er mange gonger slik at kvinnene veit best.
Me ska’ og ver’ med,
og styra samfunnet
-det ska me gjera du og eg!
