Bloggtittelen er også tittelen på tresnittet som min gymnasvenninne Geira Auestad Woitier sendte meg som erstatning for personlig fremmmøte på min 45-årsdag. Hun brant inne med sin egen tolkning for å stille meg fritt. De fleste elementene i bildet er umiddelbart gjenkjennelige og 'typisk' jærske: ruskevær, steingarder, jordbruk og kirkegang. På 60-tallet, da vi gikk på Bryne Gymnas, var Garborgs karakteristikk av jærbuen fortsatt svært så treffende:
Det er eit sterkt, tungt folk, som grev seg gjennom livet med gruvling og slit, putlar med jordi og granskar skrifti, piner korn av aur`en og von av sine draumar, trur på skillingen og trøyster seg til Gud. (Fra 'Fred')
Men figuren sentralt i bildet er en ånd.
Da jeg fikk bildet, tenkte jeg: 'Svartestilla', og mintes en låner fra biblioteket i Molde: et svartkledd, stillferdig kvinnemenneske som gufset av svart uhygge og moralistisk kristelighet.
Det er merkelig at jeg fram til denne dag ikke har sett hvor lite denne figuren har til felles med 'Svartestilla'. Hodet mitt mente nok at det passet til konseptet for bildet, slik jeg oppfattet det den gangen.
Nå leser jeg bildet med følelsene, og ser noe helt annet enn en 'svartestille':
Figuren gufser riktig nok av svart uhygge. Men hvis den er stillferdig, så må det være fordi den er usynlig(gjort): nå ser jeg at den løper, jaget av noe som utløser voldsom angst eller naken frykt, og avskåret fra de trauste og trygge jærbuene på traktor og kirkevei.
ble jeg fylt av lattermild forferdelse: kan det virkelig være en ren tilfeldighet som plasserte en lysstråle på en slik meningsmettet måte?
Verken min hånd eller min ånd gjorde noen bevisst innsats for å få det til, det er helt sikkert.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar