På den ’verdslige’ russens 17. mai-fest, Bryne 1968, ble Mary Hopkins slager:
fra samme år sunget av en skrålende gjeng...
Jeg håper på reprise på jubileumsfesten 14. juni – unisont på tvers av livssyn, og med alderens sødme som bonus!
(Oppdatering: Visst sang vi på festen! Absolutt sødmefylt, definitivt ikke skrålende, kanskje litt - nølende?)
Og ja visst sang vi, gymnasiastene på Bryne 1965 – 1968. I min klasse startet alle norsktimene med sang, det sørget ’unge Jonsbråten’ for. Mens faren, den lille, store entusiasten Magnus Jonsbråten samlet hele kullet til korøvelse en gang i uken. Blant annet jublet vi i tyroler-fryd denne slageren:
Men det var Verdis slavekor som satte de store følelsene i sving, og som for mitt vedkommende ble det første stykke klassisk musikk som jeg uforbeholdent elsket. Jeg falt for denne versjonen:
med den pussige blandingen av kostymer.
Tro om det skal tolkes som at den sosiale likheten i Norge er så stor at alle yter etter evner og får etter behov, slik at alle - og derfor ingen - er slaver? Jeg vil ikke skrive under på en slik påstand, men syns det er en fin utopi!
For å finne disse skulpturene må det for det første være tørt i været, og det må heller ikke ha vært mye nedbør i tiden forut for turen. I vått vær vil faren for ankelbrudd og det som verre er være overhengende, for det er nødvendig å hoppe fra stein til stein. Hvis det har regnet mye i forkant, vil det bli vanskelig å forsere en velvoksen bekk underveis.
Når det er fint sommervær, av den tørre varianten, er betingelsene altså optimale, og da starter turen i Madland havn, rett sør for Varhaug. Så følges Kongeveien, som her knapt er noen vei, snarere en sti langs dyrket mark. Når bekken, som ligger noen få hundre meter fra startpunktet, vel er forsert, er det på tide å søke ned i steinbeltet, og snart dukker disse vagt Henry Moore-aktige formasjonene opp.
Disse bildene er fra sommeren 2000, men skulpturene var intakte også i fjor sommer, og tåler nok det jærske klimaet enda noen år. Ja, de vil nok finnes her i mangfoldige generasjoner fremover, hvis vi velger å ikke tro på de mest dystre klimaspådommene.
