Frosken Joakim

Frosken Joakim

I dammen bodde Joakim, en liten froskemann,
og ingen her i verden hadde det så godt som han.
Han lo og sang og kvekket, og var lykkelig og glad,
og seilte rundt i dammen på et digert liljeblad.

Joakk oakk oakkim
Joakk oakk oakkim.
Du lykkelige Joakim!
Joakk oakk oakkim
Joakk oakk oakkim.
Du glade Joakim!

Han levde som en greve, og betalte ingen skatt,
og ingen sa no’ til ham om han ranglet litt en natt.
Han hadde overhodet ingen sorger her på jord,
men blandet glad sin stemme i det muntre froskekor.

Joakk oakk oakkim…

Hver natt når solen var gått ned, og månen tittet frem,
når andre måtte skilles og ta siste bussen hjem.
Da seilte glade Joakim omkring i måneskinn,
og sang en liten kvakk kvakk kvakk for hjertevennen sin.

Joakk oakk oakkim…

Og ofte når jeg synes at tilværelsen er tom,
og ingen steder finner hva jeg gikk og drømte om.
Da ønsker jeg, jeg bare var en liten froskemann,
og seilte rundt i måneskinnet akkurat som han.

Joakk oakk oakkim…

Dette gamle sangminnet spratt opp i meg da barnebarnet grep etter en tøyfrosk fra mitt rikholdige utvalg frosker. Jeg ga meg øyeblikkelig til med å pumpe frosken opp og ned mens jeg gaulte ’Joakk oakk oakkim’ – til stor fryd for barnebarnet. I ettertid er det han som får frosken til å hoppe mens han ser oppfordrende på meg, som ikke nøler med å oppfylle forventningen om både en og flere omganger med ’Joakk oakk oakkim’. Vakkert er det ikke, men du verden så stimulerende for humøret!

Bøker er ikke alt

Bibliotek har spilt en stor rolle i livet mitt, og bøker. Men noen ganger blir jeg mett og trett av begge deler. Tove Myhre sitt dikt gir ord og uttrykk til den opplevelsen. Og Sofie og Sniff kommer med en utfyllende kommentar:

Her er min Sjiraffversjon:

Severdigheter på tur til Sogndalsstrand

Denne uttrykksfulle steinvarden var plassert ved en rasteplass rett nord for Stapnes .
 
Et stykke lenger sør lot vi oss friste til å snirklekjøre opp til bergknollen Haugen på Rosland for å kikke på Rosslandsguden. *

Rosslandsguden og blotekarene som står her er kopier. Originalene befinner seg på Dalane Folkemuseum, Egersund

Forskere mener det er grunn til å tro at hodet har vært knyttet til fruktbarhetskultus og guden Frøy. Streng og myndig som denne versjonen ser ut, kan den neppe ha invitert til særlig løsslupne fruktbarhetsriter! I forkant av utplasseringen var det imidlertid frykt for oppblomstring av kultusen.

’Skammelen’, eller ’Alteret’ er ekte vare, og oppå den skal i følge tradisjonen Rosslandsguden opprinnelig ha vært plassert.

Vel framme i Sogndalsstrand viste det seg at det var svært, svært stille der. Og nesten mennesketomt. Forklaringen på dette fikk vi fra eieren av det stengte Galleri Rosengren. Han var innom et ærend, og låste opp for oss, men fortalte at ’alt’ var stengt fram til skoleferien startet. I galleriet sitt hadde han for øvrig mye fin kunst, blant annet et par trykk av Chagall som jeg faktisk ikke trodde var tilgjengelig – sånn utenfor det store og tunge kunstmarkedet. Jeg ymtet mine tvil, men eieren var helt trygg på at det var ekte varer.

Vi vandret videre nedover gaten, egentlig vel tilfredse over å nyte den velholdte sørlandsidyllen i fred og ro.

Utsikten ved enden av gaten bekom oss også vel, og vi kvapp litt da vi oppdaget at vi ikke var alene der

’Alt’ var nemlig ikke stengt i Sogndalsstrand denne dagen, for utenfor Bryggegalleriets åpne dør satt batikkunstneren Marit Beate Haneberg og skinte om kapp med solen. Det ble et hyggelig møte både med kunstneren og kunsten hennes.

Utenom motiver hentet fra lokalmiljøet, hadde hun en rekke arbeider hvor hønsefugler og mer fantastiske figurer utfoldet seg. Bildet over, med de stakkars sjenerte, brune hønene som vegrer seg for å gå ut i hønsegården, fikk meg til å tenke på et bilde av Arne Bendik Sjur som heter ’Våge seg ut?’ Uttrykket til de to kunstnerne er jo mildest talt forskjellig, men tematikken er unektelig beslektet…

Jeg forelsket meg ellers i denne klukkhøna som forundret kikker ned på hva hun har prestert!

* I Stavanger Aftenblad 24.07.10. blir Theodor Dahls rapport fra en overnatting på 'blotingberget' i 1931 sitert slik:

"Når en kommer nesten opp på berget skimter en det steinmørke offeralteret gjennom trærne.  Og brått stiger det frem for syner med en tung alvorsfyldt virkning på sinnet.  Umiddelbart tok jeg hatten av i møtet med dette hedensk hellige, den sterke fornemmelse av eldgammel kultus som berget åpenbarte.

 ...

Her var Odin og Tor nær.  Her gas offer for å nå til Gimles deilige saler.  Her lydde norrøna-mål i den hellige akten.  Nettopp her hvor jeg sitter.  Her rant blodet og farget berget i offerstunden.  Her ved mine føtter.  Mens det glitet i brynjer og blenkte i sverd." 

Etter festen, med smil om munnen

TA VARE

på vennene, ta VARE

på vennligheten, vis gjerne

litt selv om du kan, dagen er blå

og dagen er grønn, dagen er

hvit - det er ikke annet

enn livet det her, vi er alle borte - nå

eller om litt, take it easy menneske

but take it, det er ikke

annet enn virkelighet

vet du, snart er 101 inne snart

er 101 ute - jeg sier:

vennlighet varer lenger; ta VARE

på vennligheten, ta VARE

på vennene - HEI HEI!ta nå

vare på hverandre.

(Jan Erik Vold)

 

Ja, lenge leve vennligheten!

Those were the days...

På den ’verdslige’ russens 17. mai-fest, Bryne 1968, ble Mary Hopkins slager:

fra samme år sunget av en skrålende gjeng...
Jeg håper på reprise på jubileumsfesten 14. juni – unisont på tvers av livssyn, og med alderens sødme som bonus!

(Oppdatering: Visst sang vi på festen!  Absolutt sødmefylt, definitivt ikke skrålende, kanskje litt - nølende?) 

Syng kun i din ungdoms vår...

Syng kun i din ungdoms vår

I den lyse sommer

Sangens vell fra hjertet går

Og til hjertet kommer

Engang dine ungdoms kvad

Vil når høsten kommer glad

Tone deg i møte

Håret gråner, sangens elv

Flyter mere stille

Rinner før du vet det selv

Ut i minnets kilde

Søtt er da hvert ungdoms kvad

Som en røst vemodig glad

I de tause lunde

Og ja visst sang vi, gymnasiastene på Bryne 1965 – 1968. I min klasse startet alle norsktimene med sang, det sørget ’unge Jonsbråten’ for. Mens faren, den lille, store entusiasten Magnus Jonsbråten samlet hele kullet til korøvelse en gang i uken. Blant annet jublet vi i tyroler-fryd denne slageren:

Men det var Verdis slavekor som satte de store følelsene i sving, og som for mitt vedkommende ble det første stykke klassisk musikk som jeg uforbeholdent elsket. Jeg falt for denne versjonen:

med den pussige blandingen av kostymer.

Tro om det skal tolkes som at den sosiale likheten i Norge er så stor at alle yter etter evner og får etter behov, slik at alle - og derfor ingen - er slaver? Jeg vil ikke skrive under på en slik påstand, men syns det er en fin utopi!

Fra naturens skulpturpark

For å finne disse skulpturene må det for det første være tørt i været, og det må heller ikke ha vært mye nedbør i tiden forut for turen. I vått vær vil faren for ankelbrudd og det som verre er være overhengende, for det er nødvendig å hoppe fra stein til stein. Hvis det har regnet mye i forkant, vil det bli vanskelig å forsere en velvoksen bekk underveis.

Når det er fint sommervær, av den tørre varianten, er betingelsene altså optimale, og da starter turen i Madland havn, rett sør for Varhaug. Så følges Kongeveien, som her knapt er noen vei, snarere en sti langs dyrket mark. Når bekken, som ligger noen få hundre meter fra startpunktet, vel er forsert, er det på tide å søke ned i steinbeltet, og snart dukker disse vagt Henry Moore-aktige formasjonene opp.

Disse bildene er fra sommeren 2000, men skulpturene var intakte også i fjor sommer, og tåler nok det jærske klimaet enda noen år. Ja, de vil nok finnes her i mangfoldige generasjoner fremover, hvis vi velger å ikke tro på de mest dystre klimaspådommene.