Margfolket: en utfordrende godbit

”Simon er en stum gutt, skyllet på land fra et forlist skip. Joe er fosterfaren hans som drikker for mye og sørger over tapet av kone og barn. Kerewin er en utbrent kunstner som har funnet sitt tilfluktssted i et selvbygget tårn på en øde strand.


Rundt disse personene bygger forfatteren sin fortelling om forsvar og tilbaketrekning, om vold og oppløsning, og kontakt og fellesskap.” (Sitat fra forlagsomtalen).

Det denne presentasjonen av Keri Hulmes roman ’Margfolket’ ('The Bone People') ikke sier noe om, er at det er en krevende bok å lese, både språklig, romanteknisk og emosjonelt.

Språklig fordi teksten er spekket med replikker på maorienes språk, og ordforklaringene bak i boka dekker på langt nær alt.

Romanteknisk fordi fortellerperspektivet flyter sømløst fra person til person, og det kan gå en stund før det er mulig å sortere ut hvilken persons sinn en er inne i. Og da kreves det at en har lest med stor konsentrasjon, har god hukommelse, og sensitivitet for de ulike personenes indre landskap.

Emosjonelt fordi en blir overrumplet av grusomhet, etter først å ha blitt glad i de som utøver grusomheten. Her er ingen rene og ranke helter. Og heller ingen sentimentalt stakkarslige ofre.

Til gjengjeld får vi en sterk historie om kjærlighet som overlever. Alt.

Da jeg leste romanen for ca. ti år siden, leste jeg den i lange sveip – jeg ble nesten besatt, og fløt i åndløs spenning inn og ut av de tre sentrale personenes tanker og sinn.

Jeg lot meg ikke forstyrre av at jeg ikke forsto maori-språket og sluttet etter hvert å slå opp i ordforklaringene, for meningen gikk det sånn noenlunde å gripe utifra sammenhengen. Jeg nøt heller disse innslagene som poetisk musikk.

Jeg koblet helt ut å bedømme eller dømme handlingene til disse menneskene, jeg bare fulgte og følte med dem. Og ble beriket og styrket av opplevelsen.

Denne gangen har jeg lest i rykk og napp, og det var fullstendig bortkastet, som opplevelse, men nyttig for å kunne skrive denne omtalen.

Dette er ikke en bok jeg anbefaler alle å lese! Og heller ikke når som helst – en må være i mottakelig modus.

Men gi ikke opp etter første forsøk!

Som forfatteren skriver i forordet:

”For dem som er vant til én norm, kan denne boken først virke fremmed, som den første munnfull sjøpinnsvinrogn. Stå på. Det kan vise seg at det smaker herlig.”

Sterkt og krystallklart erindret leseminne!

Avsnittet under her er fra en kassert bloggpost om hva jeg leste på hytta i barndommens sommerferier:

Fillelest ble ’Milly Molly Mandy’, 'Nøstet', 'Polyanna' og 'Soløye'. De handlet om prektige og snille jenter – men 'Soløye ordner opp' av Carina Widi ble stående i en særstilling. For strålende snill og flink og pen og ydmyk som hun var, grep hun likevel til slutt besluttsomt jernstekepannen og klasket den i hodet på sin voldelige stefar. Han ble satt ut av spill, men jeg tror han overlevde… Det gjorde uansett kraftig inntrykk på meg å møte på vold i en slik setting – geværsalvene og pil og bue-skytingen i Coopers bøker opplevde jeg som like lite virkelig som cowboy og indianerlek i barnehagen. Mens en full og voldelig mann i hjemmet – og en slagkraftig ungjente: det var voldsomt.

Ikke fordi jeg tvilte på at jeg i hovedsak husket riktig, men for å sjekke detaljene i historien, skaffet jeg meg boka. Og fikk hakeslepp:

Kurt Aust har gitt meg ”Kaos og øyeblikkets renhet”. Virkelig.

”Det hender man går seg vill – i ytre eller indre landskaper – virrer rundt som en hodeløs høne uten mål og mening.
I 1626 tar Kimber livet av faren sin, mister hodet og flykter ned i Europa og rett inn i 30-årskrigen. Han er tolv år. Unge Kimber slår seg sammen med den omreisende medicus Mester Theo, og sammen drar de fra krigsplass til krigsplass og redder folk tilbake til deres begredelige liv. Men krigen har makten og æren i all evighet og Kimber må se verden og seg selv gå i oppløsning før han får hendene i en mystisk bok. Gjennom den finner han hodet sitt igjen. Og kanskje finnes også kjærligheten der ute i verden et sted?”  (Sitert fra vaskeseddelen)

”Blir trykket stort nok, vil dine sorger bli til diamanter”

Rolf Jacobsens ord dukket opp mens jeg slukte denne vesle romanen. For å illustrere, siterer jeg det avsnittet, nesten halvveis i boka, som markerer vendepunktet i hovedpersonen Kimbers liv:

”Kimber stirret på det Vakre med oppspilte øyne, saumfor med et vilt blikk siden til han med et skrik mistet boken og brakk seg. Det brant som en krig i kroppen, det Vakre rev og slet i tarmer og innvoller, krafset til seg tanker og nerver, hjerte og minner, alt som hadde vært, og kastet det. Underkjente livet til da. Rev og slet og forkastet alt til bare et tomt skinn stod igjen.

Skrikene til Kimber gjallet mellom de tykke murene i ruinen. Firfisler trykket seg inn i sprekker mellom klippene, og et rådyr flyktet ned i dalen, gjennom landsbyen hvor folk forskremt skottet ut i natten, mot fullmånen, og samlet seg rundt arnen.

Hele natten skrek han. Hulket, svor og ulte sine forbannelser. Til det lysnet av dag og han utmattet falt i en drømmeløs søvn.

Bare langsomt fikk skrotten atter spenn og innhold.”

(side 70).

Trenger jeg si at språket er korthogd, men rikt, suggererende, vart og poetisk? En barsk, til dels burlesk humor, dukker opp i enkelte scener. Boka er også spennende, på flere nivåer.

...ho høyrde englane syngje

"Aleine, i denne enorme leilegheita, med eit glas nektar i handa, og ho høyrde englane syngje.
Sjøl prisma i lyskrona skalv av velvære.

Cum dederit dilectus suis somnum.
Ecce haereditas Domini fili; merces fructus ventris 

Det var spor nummer fem, og spor nummer fem må ho ha spelt om att fjorten gonger.
Og sjøl den fjortande gongen fekk det hjartet til å eksplodere i tusen bitar i ho."

Sitatet er fra side 213 i Anna Gavalda sin roman Saman er ein mindre aleine

Musikken hun hører på er denne:

Teksten er hentet fra Salme 127 i GT, men en latinkyndig venn har gitt meg en mye vakrere gjendikting:

'Herren let dei som elskar han sove den gode svevn, borna dei får er Herrens løn og livsens frukt'.

Til sammen gir dette meg en dyp glede.

Og de resterende 400 sidene ga meg flere gleder: noen dype, andre lette og flagrende - innimellom ble halsen tykk av medfølelse og sorg.  Men det er en 'feel good' bok!  Hermed er de advart som er på jakt etter å få bekreftet livets forjævlighet gjennom litteraturen: Styr unna denne!

Bøker er ikke alt

Bibliotek har spilt en stor rolle i livet mitt, og bøker. Men noen ganger blir jeg mett og trett av begge deler. Tove Myhre sitt dikt gir ord og uttrykk til den opplevelsen. Og Sofie og Sniff kommer med en utfyllende kommentar:

Her er min Sjiraffversjon:

Etter festen, med smil om munnen

TA VARE

på vennene, ta VARE

på vennligheten, vis gjerne

litt selv om du kan, dagen er blå

og dagen er grønn, dagen er

hvit - det er ikke annet

enn livet det her, vi er alle borte - nå

eller om litt, take it easy menneske

but take it, det er ikke

annet enn virkelighet

vet du, snart er 101 inne snart

er 101 ute - jeg sier:

vennlighet varer lenger; ta VARE

på vennligheten, ta VARE

på vennene - HEI HEI!ta nå

vare på hverandre.

(Jan Erik Vold)

 

Ja, lenge leve vennligheten!

En perle

Bildet er et av de minst angstfylte fra en utstilling Erik Green hadde på Hå Gamle Prestegard sommeren 2001. Min venninne og jeg holdt ut i utstillingslokalet i omtrent 2 minutter, før vi vaklet ut i solskinnet, og deretter ilte opp til Tusenårsstedet over Obrestad havn hvor vi fant lindring og ro.

Likevel bar jeg med meg videre en dragning mot disse på alle måter digre maleriene, og da jeg ved et senere besøk oppdaget at det var laget en bok hvor de ble formidlet i et mer håndterbart format, pluss at den inneholdt dikt som Helge Torvund hadde skrevet, inspirert av maleriene, nølte jeg ikke med å kjøpe boka.

Spesielt ett av diktene ble av stor betydning for meg i en periode da det var vanskelig å være menneske i verden:

Kan du hugse

etter eit tungt døger

at også dine tårer

er dropar av lys

Så god morgon

også i dag er du til

Bare det

er eit lys

Jon Fosse ga meg et annet, viktig,  lys i mørket