Slitesterke Barbara!

 

Bildet over viser den franske artisten Barbara (Monique Andrée Serf 1930 - 1997) slik hun framsto i sine glansdager på 1960-70-tallet.

Og her synger hun:

Sangen forteller om en kvinne som sovner ute i naturen og vekkes av en svart ørn.  Tegneserie-parodien (publisert i ’Pilote Annuell,’ 1972) som jeg har redigert noen utdrag fra, forteller historien som kan ha inspirert sangen. Jeg tror ikke det er så veldig viktig å forstå fransk, her…

Sommeren 1971 alternerte 'L'Aigle noir' og 'Mamy blue'  på juke-boksene i alle de kaféeene jeg og min venninne var innom på vår ferd gjennom store deler av landet.  Vi fikk begge sangene 'på hjernen', men Barbaras grep meg også dypt om hjerteroten, og gjør det fortsatt, selv om jeg klukk-ler fornøyd over parodien. 

Min 22-årsdag tilbragte jeg, febril og influensasyk, i mitt tyendekammers på loftet i Rue de la Pompe i Paris.  Men jamen frisknet jeg til da min venninne ga meg  bursdagsgaven:

Etter festen, med smil om munnen

TA VARE

på vennene, ta VARE

på vennligheten, vis gjerne

litt selv om du kan, dagen er blå

og dagen er grønn, dagen er

hvit - det er ikke annet

enn livet det her, vi er alle borte - nå

eller om litt, take it easy menneske

but take it, det er ikke

annet enn virkelighet

vet du, snart er 101 inne snart

er 101 ute - jeg sier:

vennlighet varer lenger; ta VARE

på vennligheten, ta VARE

på vennene - HEI HEI!ta nå

vare på hverandre.

(Jan Erik Vold)

 

Ja, lenge leve vennligheten!

Those were the days...

På den ’verdslige’ russens 17. mai-fest, Bryne 1968, ble Mary Hopkins slager:

fra samme år sunget av en skrålende gjeng...
Jeg håper på reprise på jubileumsfesten 14. juni – unisont på tvers av livssyn, og med alderens sødme som bonus!

(Oppdatering: Visst sang vi på festen!  Absolutt sødmefylt, definitivt ikke skrålende, kanskje litt - nølende?) 

Syng kun i din ungdoms vår...

Syng kun i din ungdoms vår

I den lyse sommer

Sangens vell fra hjertet går

Og til hjertet kommer

Engang dine ungdoms kvad

Vil når høsten kommer glad

Tone deg i møte

Håret gråner, sangens elv

Flyter mere stille

Rinner før du vet det selv

Ut i minnets kilde

Søtt er da hvert ungdoms kvad

Som en røst vemodig glad

I de tause lunde

Og ja visst sang vi, gymnasiastene på Bryne 1965 – 1968. I min klasse startet alle norsktimene med sang, det sørget ’unge Jonsbråten’ for. Mens faren, den lille, store entusiasten Magnus Jonsbråten samlet hele kullet til korøvelse en gang i uken. Blant annet jublet vi i tyroler-fryd denne slageren:

Men det var Verdis slavekor som satte de store følelsene i sving, og som for mitt vedkommende ble det første stykke klassisk musikk som jeg uforbeholdent elsket. Jeg falt for denne versjonen:

med den pussige blandingen av kostymer.

Tro om det skal tolkes som at den sosiale likheten i Norge er så stor at alle yter etter evner og får etter behov, slik at alle - og derfor ingen - er slaver? Jeg vil ikke skrive under på en slik påstand, men syns det er en fin utopi!