Alt det gamle vi med jorden jevner

8.40 minutter ute i program 2 av NRK’s ’Showbiz' (dessverre ikke lenger tilgjengelig: desember 2009) møter vi en erfaren barnehagearbeider som danser rundt med en glad unge på armen, mens han synger ’Internasjonalen’ av full hals. ’Så samles vi på valen’- herlig, syntes jeg!

Akkurat som det var herlig å seile på sykkel gjennom en stuteflokk på vei til Rød leir i Stryn (1976, tror jeg), gaulende på denne sangen:

Her kommer ungdommen fra gata
hele gjengen ifra folkets hus!
av borgerskapet er vi frykta og hata,
de tåler ikke se sitt blod i rød kulør!
De er’ke mye høy i hatta’
når de hører våre skritt!
Det gir så dårlig søvn om natta,
for vi er borgerskapets røde mareritt!

De tenker for seg sjæl,
nå blir vi slått i hjæl!
Jeg synes at jeg henger i en løktapæl!

For her er det arbeiderungdommen som kommer osv.

Stutene måpte og slapp oss glatt forbi, og vi kom oss trygt fram til fagre Stryn hvor det mest voldelige var en mild og ublodig demonstrasjon av den proletære sporten boksing, innledet av en gravalvorlig historiker som jeg ikke lenger husker dekknavnet på..  Går jeg lenger bak i minnekista, husker jeg en sang som ’alle’ ungene i barneskolen skrålte på i friminuttene (midten av femtitallet, dette!)

Skolen er et slaveri,
det er alle enig i!
Lærerne de henger vi
i sytråd, sytråd, sytråd!

Og så stilte vi oss opp i pene rader, to og to, da klokka klang – og marsjerte inn i klasserommet hvor vi satt musestille under lærernes allmektige katetertukt.

Og den mest tvers igjennom snilleste og minst voldelige personen jeg kjenner, kom i sine unge dager rett ofte med denne trusselen:

Æ ska’ kaldkvæle dæ!

Jeg skal slett ikke påstå at her er full analogi med denne saken. Men den fikk disse kulturminnene til å sprette inn i tankene mine.

Og en ting vet jeg med sikkerhet: Barn (og mange voksne, med!) elsker verbal vold mot det som skremmer eller undertrykker dem! Det føles befriende. Kanskje vi skal ta inn denne i barnehagene:

Frem kamerater, frem mot krigerånden,
frem mot vold og barbari!
Slå tyranniet våpnene av hånden,
ellers blir vi aldri fri!

Leninbildet er hentet herfra, stutebildet derfra.

Politisk ståsted dengang da - og nå

"Så lenge det er liv er det håp, og så lenge det finnes undertrykking og nød vil du finne et rødt flagg", skriver Aslak Sira Myhre i en artikkel om det røde flagget i fjor vår.

Selv om jeg er en glødende tilhenger av den kommunistiske tanken, går ikke min stemme til Rødt, til tross for at de fleste av mine ungdomsår ble brukt på innsats for forløperen, AKP (m-l) og arbeidet for å få Klassekampen på beina som dagsavis:

"Lørdag formiddag var jeg med en del folk på Grünerløkka og solgte "Klassekampen".  På et par timer fikk jeg med nød og neppe solgt 3 stykker - og alle de hundrevis av mennesker som ikke kjøpte, fordelte seg i følgende kategorier: de som abonnerte/allerede hadde kjøpt (ikke mange), de som var så skadet av livet at pengene heller gikk til sprit enn til aviser (et par - tre, riktig hyggelige), de som syntes det var komisk å selge KK (en god del trakk på smilebåndet) og de som følte seg ubehagelig til mote (mange vendte blikket bort, snurpet munnen, ristet surt på hodet).

Dessuten ble jeg hektet av en dommedagsprofet som holdt en lang tale om Guds Vrede som særlig de ateistiske marxister hadde terget opp.  Dyrking av jordiske guder var nå nådd så langt at det store sammenbruddet var nær: Midt-Østen var bare en begynnelse.Etter alt dette og en middagsdiskusjon med en filosofistudent, drog jeg hjem og søkte trøst og klarhet i Maos utvalgte artikler!  Det er ikke bare, bare - men gøy inniblant!"  (Fra et brev til mine foreldre november 1973).

Les merHER

Fra "Sådan är kapitalismen" til "Bordellmammans visor"

Det ene tok det andre, i dag, og så ender det med at jeg avslører min vulgære, dobbeltmoralske, politisk-kulturelle bagasje.

Det startet i Arnes billedblogg, hvor han avslutter dagens posting med disse ordene:

Sådan er kapitalismen

 

og straks ble jeg brakt tilbake til Bergen i 1970, hvor en skjeggete medstudent agerte Fredrik ’Åkare’

Tidlig i karrieren var Åkerstrøm en skjeggete fyr!

og vi andre gaulte med på refrenget:

Sådan är kapitalismen

otack är den armes lön

De´e´dom rikas paradis, men

ingen hör en fattigs bön.

Da jeg hygget meg med gjenhøret på YouTube, registrerte jeg plutselig til høyre i synsfeltet en annen kjent strofe fra samme tidsepoke:

For oss den gangen var det altså like progressivt å gaule 'Runka meg med vita hanskar på' og feire bordellkulturen som noe frigjort og flott, som å indignert anklage kapitalismen for å presse stakkars uskyldige fattigjenter ut i prostitusjon. Det er jo det Sådan är kapitalismen handler om.

Likevel - jeg må vedgå at jeg den dag i dag blir i like strålende godt humør som den gang når jeg hører disse refrengene…

Bildet på toppen er Christian Krohgs ”Albertine”.

Fra Vietnam til Irak

I 1975 gikk et lite, men intenst gledesfylt tog gjennom gatene i Molde. Vi sang av full hals, for siste gang – for kampen var vunnet:

Til kampen vi i sorg og vrede går. 

Et samlet folk bak våre våpen står. 

Når vi ser røyk fra en bombet by, 

da stiger vårt hat mot sky   

Vi slår tilbake!   

Vi går mot seier,   

vi driver USA bort fra vårt land 

gjennom farer, død og brann.   

Så sverg soldat med disse ord, 

i våre døde helters navn, 

å hevne vår forbrente jord 

der fienden for fram. 

Det kommer tider for oss med 

da vi skal få en evig fred! 

I 1978 publiserte Johanna Schwarz dette diktet – i svart ramme – i Klassekampen: 

TIL VIETNAM – I SORG
 

Vi sydde din flagga en vår. 

Ska vi nu tvingas bränna den? 

Ska vi se den växa igjen, * 

vänskapens stig av i går? 

Ska vi tänka med vemod på 

den dag du din frihet vann? 

Var den bara en dröm som försvann? 

Finns det inget at hoppas på?

Du ryckte vår generation 

ur dess passiva välfärdsdvala. 

Med handlingar såg vi dig tala, 

du okuvligt tappra nation! 

Fyllda av vredesmod ** 

såg vi dig såras och blöda. 

Nu står DU med händerna röda 

Nu ropar din broders blod!   

Mot Pentagons övermakt 

såg vi dig segrande strida. 

Vi som stod vid din sida 

fick vårt av hat och förakt. 

Nu när det är DU som slår, 

kan du komma och hämta din løn: 

Nu trängs de i vänskapskön, 

dina fiender av i går. 

Men vi – ska vi uppge alt 

och helt låta hoppet fara? 

Var det gyllene drömmar bara? 

Känn – det blåser verklighetskallt!   

NEI! VÅRT HJÄRTAS VIETNAM FINNS KVAR! 

Och DET ska vi alltid minnas: 

Dess framtid kan bara vinnas, 

om vi värnar den drömmen vi har! 

* växa igjen: gro til 

** vredesmod: harme 

Dette hadde skjedd i 1978:

"Som en reaksjon mot etnisk rensing av vietnamesere i Kambodsja og grenseovertredelser utført av Røde Khmer invaderer Vietnam Kambodsja og fjerner Pol Pot fra makten. Vietnamesiske styrker blir i landet til 1989." (Wikipedia)

Men vi som hadde støttet Vietnam og Kambodsja i deres frigjøringskamp mot USA, så den gang bare brodermord og svik. Senere er norske (m-l)-ere gjort ansvarlige for å ha heiet frem Pol Pots skrekkregime. Selv om jeg nok mener våre ledende kamerater den gangen kunne ha vært mer årvåkne og kritiske, syns jeg Pål Steigan svarer riktig godt for dem her. 

For mitt eget vedkommende har jeg etter 1978 aldri greid å bli entusiastisk støttespiller for noen frigjøringsorganisasjoner, selv om jeg er helhjertet imot mektige aggressorer, enten det er USA med støttespillere i Irak og Afghanistan, Russland i Tsetsjenia eller Israel i Midt-Østen. I mange år gikk jeg med PLO-button og har også bidratt til å samle inn penger til bevegelsen. Og så, da Arafat døde, kavet enken hans for å slå kloa i en diger privat formue? Og hvor samlet er det palestinske folket i dag? Det afghanske? Irakerne? For ikke å snakke om Balkan – hvem er ’folk’ der? Hvem skal støttes, hvilke ledere leder godt og tjenlig?

Vi trodde ikke, vi visste at Vietnams folk var samlet og enhetlig. Så kom båtflyktningene. *

På frigjøringsdagen i 1945 vaiet portretter av Stalin langs Karl Johan. Ikke lenge etter holdt Gerhardsen sin ’Kråkerøytale’. 

Hvor skjør er ikke enheten som dannes for å drive ut en felles fiende! Og hvor nødvendig er den ikke for å lykkes! Men gode fellesskap etterpå bygges ikke opp når lederne primært støtter seg på ekstern overlegen militærmakt. Som i f.eks. Irak.

Nei, det er ikke det minste vanskelig for meg å vite hva jeg er imot her i verden. Mer famlete er jeg blitt når det gjelder hva jeg er for.  

Som Johanna Schwarz kan jeg imidlertid trygt si at ’mitt hjärtas Vietnam finns kvar’, og ’drømme om en annen tid’:



Så har jeg i det minste en retningsviser, om det skulle tetne seg til også her på berget.

Det var Lothianes innlegg '40 år siden My Lai' som brakte Vietnam inn i tankene mine. 

*En båtflykning blogger om Vietnamkrigen HER

Virvelstevet i kvinnedrakt

I det politiske miljøet jeg tilhørte på 70-tallet var der en kraftproletær sang som hette ’Virvelstevet’ (Denne framføringen er ikke noe for musikalske esteter, men herlig for oss som har glade og sterke minner!).

Jeg tror det var i 1978 at jeg skrev litt om på sangen for å få den til å passe til 8.mars-bruk. Dette var i en bitteliten by, men vi hadde i ukesvis strevd med politiske diskusjoner og forhandlinger - ’vi’ i Kvinnefronten og ’de’ i SV – eller kanskje det var ’Brød og Roser’, og vi var kommet fram til et felles tog, felles paroler, felles møte med appeller og kultur. Og så laget jeg denne sangen med fokus på 6-timersdagen – som alle var enige om å kjempe for den gangen! – fikk den ferdig i siste liten, kopierte opp og delte ut ved starten av toget. Og det ble livlig og flott – men akk: et par av de ledende ’Brød og rosene’ gikk ut av toget i protest mot at ’m-l-erne’ hadde kuppet det – for sangen var ikke klarert i samarbeidsutvalget. Her er sangen:

KVINNESANG

LA LA LALALALA, LALALA LA LALA LA LA!
LA LA LALALALA, LALALA LA LA LA:

Som ei kaffikvern gjer du jobben din
gjerne fleir’ på si du har aldri fri
-ja, det er eit evig jag til andres velbehag
men nå må me få 6-timers arbeidsdag!
Ska’ me få det te
må me krefter gje:
-det ska’ me gjera du og eg!

LA LA osv…

Som ein virvelvind ska’ me blåsa inn
jaga vekk kver tvil – adle hovne smil!
Våres krav ska’ leggja seg på kvart eit vakent sinn:
ja me kjeme, ja me kjeme som ein virvelvind!
Det er me som går
og det er du som står –
-og vil du vera med så kom!

LA LA osv…

Kvinner kom nå med, så ska’ me visa det
at me ’kje godtek alt som dei vil ha oss te’!
Me er lei av vakre løfter, tomme ord til fest!
Det er mange gonger slik at kvinnene veit best.
Me ska’ og ver’ med,
og styra samfunnet
-det ska me gjera du og eg!

LA LA osv…

Vignetten har jeg funnet her