Skapninger fra dypet? Et aller siste innlegg...

Omklamret

Denne og de følgende skapningene kom fra min hånd uten noen som helst bevisst styring i årene 2004-2006. Forut for dette hadde jeg arbeidet meg gjennom noen leksjoner fra boka "Å tegne er å se". Jeg har prøvd å drodle meg inn i samme flyt-tilstand senere, men det ehar bare blitt kruseduller og rabbel.

Androgyn

Ugle

Bamse

Avbalansert

Blikkdåse

Hjertedame

Forventning

Fugl Dam

Jente med byrde

Langstrakt

Nebbete

Rustfri Garfield

Sjenert

Skamfull

Søt liten sak

Tilsløret

Selveter

Forknytt

Eggende

Kronet

Lei

Siste innlegg

Jeg mater ender. Januar 2011.

Kort tid etter den gyldne stunden ved Mølledammen på Bryne gikk livet i svart.

Nå er det ikke lenger svart, men det er skjedd store endringer i min tilværelse som i sum utelukker fortsatt blogging.

Jeg har imidlertid meldt meg inn i organisasjonen WSO som arbeider for medisinfrie behandlingstilbud i psykiatrien, og mot tvangsbehandling.  Organisasjonen har en blogg:

wsoforening.blogspot.no

som jeg vil anbefale alle som har vært interessert i psykiatribiten av min blogging om å følge med på.

WSO er også utgiver av avisen Søkelyset som ligger på nett i Pdf-format.  I nummer 34, nov.2012 side 30 er der et skriftstykke av Anna Maria Have Holm som heter "Skrikerom til pasientene", og som beskriver en visjon om hvordan fremtidens psykiatriske sykehus skal bli.  En deilig visjon som inspirerte meg til å finne frem bildet fra 2011.  Jeg siterer:

Det er mye tid i friluft med følge.  Å kjenne sola mot ansiktet.  Mate ender.  Å snakke med ender er tillatt uten at noen ler av det.

:-)

Mormor og morfar

Mormor Ragnhild Bjørnsson (f. Johannesen) 1888 - 1966, morfar Jon Bjørnsson 1867 - 1945

Mormor vokste opp på Voss, og hun omtalte barndommen der som en lykkelig tid.  Hun var intellektuelt begavet, men jeg vet ikke hvor mye formell utdannelse hun hadde utover den oldemor tilførte henne.  Hun tegnet, malte akvareller, sydde og broderte og hjemmeunderviste sine barn, pluss drev med musikk og drama i hjemmet.  Hun var svakelig og svært beskyttet av oldemor - dette fortalte mor med et lite, foraktfullt snøft.

Morfar og hans slekt vet jeg lite om.  Han kom fra øyriket i Boknafjorden og var bankkasserer av yrke.  I fritiden var han aktiv i turn og i friluftsliv - turgåing, ikke jakt og fiske, så vidt jeg vet.  Han 'oppdaget' mormor uten at hun visste det da hun var ungpike, sannsynligvis i 1905:  Han var med i en soldatutmarsj som hadde en hvilpause på en eng nær mormors barndomshjem.  Oldemor - alltid snill og omsorgsfull - sørget for å servere soldatene saft, og mormor var med og skjenket opp.  Morfar ble helt betatt av henne, men viste ikke sin interesse der og da.  Han ventet et års tid før han meldte seg som frier.  Jeg tipper dette diktet beskriver en scene fra det besøket:

1944 MANNS MAKT

Hun sitter med strikketøyet.

Hans hender er nøstekopp.

Da strammer han plutselig tråden,

og hun tør ikke se opp.

Hun kjenner en mektig dragning

fra hele hans hug og hått.

Hun blir så underlig kraftløs,

og øyet tårevått.

Hun slipper strikketøyet

og  reiser seg langsomt og går -

dirrende, blendet ved glansen

og suset av kommende vår.

(Minne fra 1906)

Mormors tegning av barndomshjemmet på Voss

Mors barndomshjem i Muségaten i Stavanger

Mormor, morfar, oldemor og oldefar

Oldefar og oldemor, morssiden

Bernt Andreas Johannesen 1843 - 1921

Oldefar kom fra Hegdal i Rægefjord - opprinnelig fra en husmannsplass til gården Hegdal, men ble farløs i 1847, og avanserte i 1852 til å bli stesønn på Hegdal gård da enkemannen der - Jonas Pedersen - giftet seg med moren hans - Turid Gunleifsdotter.  (Opplysninger funnet HER). Han var garver av yrke. Mormor har notert at han ble kalt "Keiseren på Hegdal" og en hellig mann, men uten å forklare bakgrunnen for noen av betegnelsene.

I følge mor var han en svært mild og snill mann, men strengt kristen.  Det ble holdt jevnlige andakter i hjemmet, og han oppfylte Bibelens bud om å gi tiende - ti prosent av all fortjeneste - til de fattige.

Eveline Fredrique Johannesen (f. Lindberg) 1846 - 1928

Oldemor kom fra Göteborg som resultat av at oldefar satte inn annonse i lokalavisen hvor han søkte etter husholderske.  Han var blitt enkemann og trengte hjelp med husholdning og morløse barn, men helst ville han ha en ny kone.  Noen tipset ham om at det var mange gode koneemner i Göteborg, derfor valgte han å annonsere der.  Da han la fram sit egentlige ærend for oldemor tok hun en rask beslutning om at han var et godt parti, og at det var bedre å bli garverfrue i et stort hus på Voss, enn attergløyme og guvernante i handelsborgerskapet i Göteborg.

Oldefar og oldemor bodde sammen med mors familie i Muségaten i Stavanger.  Mormor var mye syk da mor var liten, og oldemor var den viktigste omsorgspersonen for henne.  Hun var streng men også snill og hengiven, og mor var svært glad i henne.  Barnesanger og barneregler som mor formidlet til oss da vi var små, hadde mer og mindre svensk språkdrakt.  Her er et eksempel på en ren svensk barneregle:

Skatan* gikk i gatan

ville låna borr, borr, borr.

"Hva ska' du med borr, borr, borr?"

"Laga liten vagn, vagn, vagn."

"Hva ska' du med vagn, vagn, vagn?"

"Kjöra lite hö, hö, hö."

"Hva ska' du med hö, hö, hö?"

"Gje vår lilla ko, ko, ko."

"Hva ska' du med ko, ko, ko?"

"Mjölka lite mjölk, mjölk, mjölk."

"Hva ska' du med mjölk, mjölk, mjölk?"

"Ysta liten ost, ost, ost."

"Hva ska' du med ost, ost, ost?"

"Gje vår lilla prost, prost, prost

som predikar så vackert i kyrkan."

*Skatan = Skjæren

Utrillo og søskenkjærlighet

I min tidlige ungdom hadde jeg en periode hvor jeg slukte en del kunstnerbiografier i romanform, blant dem denne om Utrillo.  Jeg husker at jeg følte meg narret av forlaget.  For den norske tittelen og det antakeligvis amerikanske omslaget signaliserer en helt annen historie enn den som utspiller seg i boken. Utrillo malte nemlig ikke en eneste lettkledd modell i løpet av romanen.

Det som festet seg sterkest i minnet mitt var  at Utrillo som baby fikk sutte på en klut dyppet i rødvin for å gi ham søvn, og for å gi bestemoren litt ro og fred.  Moren, Suzanne Valadon, husket jeg ingenting om, til tross for at hun har en svært stor plass i romanen, og en ganske anselig plass i kunsthistorien.  Og jeg husket ingenting om utallige asylopphold.

Men jeg deler kunstnerens fascinasjon for de hvite bygningene han tryllet fram på lerretet!

Bildet på toppen har jeg et spesielt nært og varmt forhold til, for nemlig:

Å, ja, søskenkjærlighet er fint å ha - på syttitallet og i dag!

:-)

Her følger noen videoer som presenterer Utrillo og hans mors kunst:

Mor, sønn og mulige fedre: Renoir og Degas

Praktfull steinlenestol på Brusand

- og et praktfullt par!

Visdom på fjellets topp - og fra far

Jeg humret godt da jeg kom over denne stripen i avisen for en ukes tid siden.  Som franskstudent våren 1970 hadde jeg det stritt, både med studiene, nervene og søvnen.  Jeg drog hjem en ukes tid for å få forpleining før eksamen i obligatoriske forberedende prøver i fonetikk og språkvitenskap, og fikk forpleining av mor.  Far overrasket meg storlig med å gi meg et lyttende øre og et oppmerksomt, empatisk fjes - en ganske lang stund.  Men brått og uten noen overgang reiste han seg opp og nærmest bjeffet til meg:

"Frisk luft og mosjon!"

Her er en annen versjon av visdom på en fjelltopp.

Fornuftig.  Den også.