'Tema' for feiringen av min 45-årsdag (1994) var at alle gjestene jeg inviterte - familie, venner, kolleger og myndighetspersoner (av kapasitetsgrunner avgrenset til kvinnene blant dem) - i årene opp til dette 'jubiléet' tilsammen hadde utgjort et speil for mitt så ofte splintrede selvbilde: de speilet meg hel. Jeg ønsket å dele med dem gleden over at jeg var blitt varig helbredet (jeg trodde det, da...).
Speilbitmontasjen hadde min søster og jeg gjort klar før festen, og alle gjestene signerte seg inn med en gullpenn etterhvert som de ankom. Festen var herlig, og jeg er glad for å eie dette bildet.
Allerede året etterpå ble imidlertid både jeg og min familie splintret ettertrykkelig. Men innen det skjedde, kjøpte min daværende ektemann et bilde til meg som heter 'Miroir', og som var mitt favorittbilde blant dem min gymnasvenninne Geira stilte ut på kafé Sting i Stavanger. Jeg er veldig glad for å eie også dette bildet!
Men det viktigste speilet jeg eier fikk jeg i gave av en venninne jeg traff på Dale psykiatriske sommeren 1995, og som med sitt humør, sin vitalitet og sitt pågangsmot nørte min nesten sluknede livskraft.
Hun var av stor betydning for at jeg holdt ut, og for at jeg etterhvert ble handlingsdyktig slik at jeg fikk karret meg ut av bakevjen jeg befant meg i.
Etter den tid hadde vi litt kontakt til vi begge en periode ble for dårlige. Siden har kontakten vært begrenset til det årlige julekortet, og de siste årene har ingen av oss skrevet noe annet enn 'God jul og godt nytt år'.
Jeg er glad for de ordene, for da vet jeg at hun lever.
Speilet jeg fikk av henne speiler faktisk ikke meg når jeg ser i det, for hennes spill levende, varme og iherdig livstørste fjes dukker opp og fyller bevisstheten min. Mitt digitalkamera speiler imidlertid bare seg selv:
 |
| Gave fra Astri B. til Astri U. |
Speiling - som ikke må forveksles med å være ytrestyrt! - er et så viktig fenomen at det er foreviget i mytenes verden:
