”Lasarus nølte. Så sa han igjen, trevent og utydelig: "Jeg var død."
"Hør på meg, fremmede," sa Keiseren skarpt, og nå ga han uttrykk for hva han hadde gått og tenkt på: "Mitt rike er et rike for levende mennesker, mitt folk er et folk av levende og ikke døde. Du er overflødig her. Jeg vet ikke hvem du er, jeg vet ikke hva du har sett Der, men hvis du lyver så avskyr jeg dine løgner, og hvis du sier sannheten så avskyr jeg din sannhet.
I mitt hjerte kjenner jeg livets puls, i mine hender eier jeg makt, og mine stolte tanker flyr gjennom himmelrommet som ørner. Og bak meg, beskyttet av min myndighet og vernet av de lover jeg har skapt, der lever menneskene i arbeide og glede. Hører du denne livets guddommelige harmoni? Hører du krigsropet som menneskene slynger fremtiden inn i ansiktet der de utfordrer den til kamp?"
Augustus strakte sine armer ærbødig ut og ropte høytidelig:
"Velsignet er du, Store Guddommelige Liv!"
Men Lasarus var taus, og Keiseren fortsatte enda strengere: "Du er ikke ønsket her. Din ynkelige rest, halvveis oppett av døden! Du fyller menneskene med kval og med uvilje mot livet! Som en larve på marken gnager du på gledens frøkorn og utskiller fortvilelsens og sorgens slim.”
(Sitert fra novellen 'Lasarus' av Leonid Andrejev)
I oktober 2003 skrev jeg en kommentar til dette novelle-utdraget:
”Å bli reddet fra døden oppleves ikke alltid som en gave. Lasarus sprer dødskulde rundt seg og angriper med det andre menneskers livslyst. Og medmennesker har god grunn til å holde avstand til slike individer. Holde avstand til. Ikke ta avstand fra. For det er ikke valgt ondskap som gjør at en er kommet i en slik tilstand.
For meg har utallige runder med sammenbrudd og gjenoppbygging blitt opplevd som å dø og å gjenoppstå like mange ganger. Nå har jeg ingen krefter igjen, og knust tillit til både meg selv og til hjelpeapparatet lager såre sprekker som godheten renner ut av. Og så blir jeg ond, av å ha det vondt. Og redd for å smitte de gode, eller suge glede og menneskeverd ut av dem i kraft av mitt eget mørke vakuum. Derfor har jeg endt opp i isolasjon for å slippe smerten ved å påføre andre smerte.”
Det var etter et nesten fatalt selvmordsforsøk i starten av 2002 at jeg opplevde meg som en slik uønsket, gjenoppvekket Lasarus, og jeg forsto godt Augustus’ behov for å sende ham fra seg. I to år vegret jeg meg for kontakt med alle, og mest de jeg elsket høyest: Mine voksne barn. Kjærligheten til dem var forvrengt til katastrofepreget bekymring. Jeg hadde ingenting å gi dem, bortsett fra forsikringen om at jeg skulle holde ut den uutholdelige situasjonen jeg befant meg i. Til gjengjeld fikk jeg to viktige forsikringer fra dem:
”Det er i alle fall en ting du alltid har vært flink til, og det er å vise at du er glad i oss” (Min sønn)
”Bare det at jeg vet at du eksisterer, er uendelig viktig for meg” (Min datter)
Og jeg klarte møysømmelig, men ikke uten tilbakeslag, å vende blikket bort fra avgrunnen. Livs-appetitten er nå gjenopprettet. Jeg håper å beholde den til jeg er eldgammel og mett av dage.
"For hva annet er det onde enn det gode som blir pint av sin egen sult og tørst?" (Gibran)
