I 1975 gikk et lite, men intenst gledesfylt tog gjennom gatene i Molde. Vi sang av full hals, for siste gang – for kampen var vunnet:
Til kampen vi i sorg og vrede går.
Et samlet folk bak våre våpen står.
Når vi ser røyk fra en bombet by,
da stiger vårt hat mot sky
Vi slår tilbake!
Vi går mot seier,
vi driver USA bort fra vårt land
gjennom farer, død og brann.
Så sverg soldat med disse ord,
i våre døde helters navn,
å hevne vår forbrente jord
der fienden for fram.
Det kommer tider for oss med
da vi skal få en evig fred!
I 1978 publiserte Johanna Schwarz dette diktet – i svart ramme – i Klassekampen:
TIL VIETNAM – I SORG
Vi sydde din flagga en vår.
Ska vi nu tvingas bränna den?
Ska vi se den växa igjen, *
vänskapens stig av i går?
Ska vi tänka med vemod på
den dag du din frihet vann?
Var den bara en dröm som försvann?
Finns det inget at hoppas på?
Du ryckte vår generation
ur dess passiva välfärdsdvala.
Med handlingar såg vi dig tala,
du okuvligt tappra nation!
Fyllda av vredesmod **
såg vi dig såras och blöda.
Nu står DU med händerna röda
Nu ropar din broders blod!
Mot Pentagons övermakt
såg vi dig segrande strida.
Vi som stod vid din sida
fick vårt av hat och förakt.
Nu när det är DU som slår,
kan du komma och hämta din løn:
Nu trängs de i vänskapskön,
dina fiender av i går.
Men vi – ska vi uppge alt
och helt låta hoppet fara?
Var det gyllene drömmar bara?
Känn – det blåser verklighetskallt!
NEI! VÅRT HJÄRTAS VIETNAM FINNS KVAR!
Och DET ska vi alltid minnas:
Dess framtid kan bara vinnas,
om vi värnar den drömmen vi har!
* växa igjen: gro til
** vredesmod: harme
Dette hadde skjedd i 1978:
"Som en reaksjon mot etnisk rensing av vietnamesere i Kambodsja og grenseovertredelser utført av Røde Khmer invaderer Vietnam Kambodsja og fjerner Pol Pot fra makten. Vietnamesiske styrker blir i landet til 1989." (Wikipedia)
Men vi som hadde støttet Vietnam og Kambodsja i deres frigjøringskamp mot USA, så den gang bare brodermord og svik. Senere er norske (m-l)-ere gjort ansvarlige for å ha heiet frem Pol Pots skrekkregime. Selv om jeg nok mener våre ledende kamerater den gangen kunne ha vært mer årvåkne og kritiske, syns jeg Pål Steigan svarer riktig godt for dem her.
For mitt eget vedkommende har jeg etter 1978 aldri greid å bli entusiastisk støttespiller for noen frigjøringsorganisasjoner, selv om jeg er helhjertet imot mektige aggressorer, enten det er USA med støttespillere i Irak og Afghanistan, Russland i Tsetsjenia eller Israel i Midt-Østen. I mange år gikk jeg med PLO-button og har også bidratt til å samle inn penger til bevegelsen. Og så, da Arafat døde, kavet enken hans for å slå kloa i en diger privat formue? Og hvor samlet er det palestinske folket i dag? Det afghanske? Irakerne? For ikke å snakke om Balkan – hvem er ’folk’ der? Hvem skal støttes, hvilke ledere leder godt og tjenlig?
Vi trodde ikke, vi visste at Vietnams folk var samlet og enhetlig. Så kom båtflyktningene. *
På frigjøringsdagen i 1945 vaiet portretter av Stalin langs Karl Johan. Ikke lenge etter holdt Gerhardsen sin ’Kråkerøytale’.
Hvor skjør er ikke enheten som dannes for å drive ut en felles fiende! Og hvor nødvendig er den ikke for å lykkes! Men gode fellesskap etterpå bygges ikke opp når lederne primært støtter seg på ekstern overlegen militærmakt. Som i f.eks. Irak.
Nei, det er ikke det minste vanskelig for meg å vite hva jeg er imot her i verden. Mer famlete er jeg blitt når det gjelder hva jeg er for.
Som Johanna Schwarz kan jeg imidlertid trygt si at ’mitt hjärtas Vietnam finns kvar’, og ’drømme om en annen tid’:
Så har jeg i det minste en retningsviser, om det skulle tetne seg til også her på berget.
Så har jeg i det minste en retningsviser, om det skulle tetne seg til også her på berget.
